O helga natt!

Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg sliter litt med å være etisk i jula. Ikke at jeg spiser pinnekjøtt og ribbe til jeg spyr eller kaster meg først i køen på julebord. Det er ikke det. Jeg greier ikke å spise mer enn jeg har plass til likevel, kålrabistappe er jo godt, og selv om det sikkert ikke er lavkarbo, tar jeg gladelig et par munnfuller uten å kjenne at det tærer på den etiske samvittigheten. Men det er det med gavene. Julegaver! Jeg kjenner det sitre av spenning bare med tanken, og jeg ser for meg berg av pakker under glitrende juletre, grønne silkebånd rundt himmelblått gavepapir, engleglans og nostalgiske til og fra lapper. Julen er her.

http://www.youtube.com/watch?v=4V-pX9YA34k

Kanskje blir det hvit jul også i år? 

For en del år siden begynte det å bli vanlig å gi bort en geit i Tanzania og en ku på Madagaskar til jul. Og jeg følte at det var det jeg burde ønske meg, og det var det var det jeg burde gi. Ungene burde få kalender hvor de hver dag skulle få i gave en mulighet til å utføre en nestekjærlig dåd. Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad. Men jeg har mislyktes totalt. Jeg elsker å få julepresanger, pakke opp så mange pakker at jeg bare må spare noen til første juledag. Jeg elsker å gi julepresanger. Egentlig bestemte jeg meg en gang for at alle skulle få fairtradegaver, økologisk serifiserte og kontrollerte på alle bauger og kanter. Og utvalget nå er virkelig bra, du trenger ikke lenger bare gi kaffe eller sjokolade. Nesten alt finnes i fairtrade. Men så er det jo det, jeg handler inn diss etiske gavene, såre fornøyd en stund, men så går jeg tilfeldigvis innom hennes og mauritz, og der henger den yndigste ballettkjole som passer perfekt til en liten niese som jeg vet ville bli utrolig glad. Og i øyeblikket tenker jeg ikke på at kjolen sikkert er sydd av små, trøtte hender, like gamle som niesen selv. Jeg er meg selv nærmest.


Så var det det med kalenderen. I år forberedte jeg meg mine barn i god tid. Jeg sa at det var ikke sikkert kalenderen i år blir like innholdsrik som før, ikke like mange blyanter og truser og klistermerker. De reagerte med vantro og forskrekkelse, gråt og tenners gnissel. Jeg gratulerer meg selv og min mann som har greid å oppdra ekte overflodsbarn og latt dem svømme i melk og honning i ti år! Men nå sa jeg jo dette, i et desperat forsøk på å innføre noe viktig i deres forkvaklede virkelighet. Men hva griper jeg meg selv i å gjøre? En liten bytur for meg selv, i godt humør, innom Søstrene Grene, her var det jammen mye gøy til kalenderen! Tredimensjonale klistermerker og artige viskelær, prisen er så lav at budsjettet nesten går i pluss når du vandrer ut av butikken med en pose full av julenips. O helga natt!

http://www.youtube.com/watch?v=t4wlQmIORuo





Valget i farger

Valgdagen, og jeg tror jeg har bestemt meg. Jeg er kanskje ikke ekstremt rød politisk, ofte litt lyserosa, mens andre ganger så blodrød at det drypper av meg. Det som er sikkert er at jeg er grønn . Bare ikke den fargen på Kiwi. Å gå inn i den butikken med åpne øyne er å be om hodepine, på nivå med lyden som kommer ut av høytalerne på Gina Tricot. Jeg skal være i skikkelig desperat nød etter en strømpebukse eller et eple hvis jeg beveger meg inn i disse butikkene.

Men nå var det fargene det gjaldt. En annen ting som er sikkert er at jeg ikke er blå. Og det er litt synd på en måte. I partiet Høyre finnes det mange sympatiske og dyktige mennesker. Det er sånne folk du ser på stand før valget og får lyst å bli venner med dem.Godt oppdratt og høyt utdannet som de er, med vennlige smil og en bolle i en en nesten nostalgisk, gammeldags papirpose. Min bestefar var høyremann i mange år, og jeg trivdes alltid godt i hans selskap. Det er trist å tenke på at jeg aldri mer skal sitte med en god krim i fanget mens han ser på nyheter,  han kommenterer, og vi småsnakker innimellom. Jeg skulle ønske at partiet Høyre kunne være så snille å bli litt mer røde, og veldig mye grønnere. Da ville det blitt litt av et parti.

Nå for tiden er det slik at de hyggelige blå prøver å bli litt grønne. De bare får det ikke helt til. De vil bygge bybane, men vil samtidig ha flere parkeringsplasser i sentrum. De skal lokke med gulrot, men ikke bruke pisk. Allerede i dag finnes det bydeler som har et veldig godt kollektivtilbud, men jeg som tar bussen nesten hver dag ser ikke mange andre passasjerer. Folk tar hverken buss eller bybane før de må. Derfor må politikerne gjøre det vanskelig for folk å bruke bilen, samtidig som de lærer folk opp i hvilken fryd det kan være å reise kollektivt. Nå ser det ut til at min lille by som jeg er så glad i fortsatt blir blå. Jeg har aldri hatt det vondt jeg personlig under blått styre. Men når det gjelder klima og miljø beveger vi oss framover som trangsynte skilpadder og brunsnegler med lav intelligens. Byen vår trenger at vi tenker mer helhetlig når det gjelder miljø. Vi må bli mer radikale, originale og modige! Tar dere ballen, Høyre?

Under en middag en gang sa min bestefar at han faktisk vurderte å stemme nærmere venstre til en forandring. Min mor jublet og sa: "Pappa, det var det jeg visste, innerst inne har du alltid vært en venstremann." Denne situasjonen kom tilbake til minnet i dag, og jeg tenker; alt hadde vært så vidunderlig mye enklere hvis bare høyrefolk var litt mer som venstrefolk.

Godt valg!

Hummer og kanari om valgets kvaler

Igjen nærmer det seg valg, og som vanlig har jeg ikke bestemt meg, jeg har rotet bort valgkortet og leter etter det mens jeg leser febrilsk på nettet og i aviser. Hvor er partiet som taler til mitt hjerte? Hvor er de som skiller seg ut og står på barrikadene for de sakene jeg brenner for? Hvor er de som greier å overbevise meg? Jeg er ingen trofast velger, jeg må overbevises igjen og igjen. Jeg er sosialist, ingen tvil, jeg elsker skatt, NRK-lisens og kollektivtrafikk. Jeg er for en verden med noenlunde lik fordeling av goder hvor vi alle hjelper hverandre til felles beste. Jeg er en mor som nesten blir rørt til tårer når jeg forteller mine barn om skatten vi betaler, om det fantastiske systemet som gjør at alle har lik rett til skole og sykehus, mens mine barn ikke er like begeistret, fordi de synes ikke skolen er så fantastisk at jeg trenger opptre euforisk av den grunn. En gang leste jeg i avisen om Hundertwasserhuset i Wien, et vidunderlig byggverk, og i avisen stod det at det var kommunale boliger. Jeg kan ikke helt tro det, jeg vet ikke om det er sant, men akkurat da ble jeg så glad og fortalte dette begeistret til mine barn, tenk at dette arkitektoniske unikumet ikke var forbeholdt rikfolk og overklasse? Så begeistret var jeg at min sønn ble blek og lurte på om vi skulle flytte dit. Tenk om det var et parti som kunne begeistre meg på samme måten!

Som regel er det en tre - fire partier valget står mellom. Skal jeg stemme på det partiet som er mest overens med mitt grunnsyn, eller skal jeg stemme ut fra aktuelle lokale saker? Skal jeg se helt vekk fra nasjonale saker hvor jeg er dypt uenig med partiet? Og hvorfor har ingen greid å få meg til juble over bybanen? Jeg som har utnevnt meg selv til kollektivtrafikkens høye beskytter, bortsett fra at jeg da ikke er høy på noen som helst måte, men likevel, jeg er ikke overbevist. Hvordan blir egentlig traseen? De sier den skal ikke gå parallelt med jernbanen, men på alle tegninger jeg har sett så er det nettopp det den gjør. Greit at folk jobber på Forus, men de bor jo ganske mange andre steder, gjerne i store bydeler som Tasta og Hundvåg hvor bybanen ikke vil gå. Hva skal gjøres for å lokke høytlønnede oljefolk til å først vente på 2-bussen på Tasta, for så å bytte til bybanen i sentrum? Samtidig som det bygges bybane, vil det gjøres noe med hele bystrukturen? Bare som et eksempel, vil alle få rett til barnehageplass i egen bydel? Av egen erfaring vet jeg at jeg bytter gladelig både til buss og tog og bybane når jeg bare er meg selv. Med trøtte, triste, kranglete, utslitte barn er saken en helt annen. Det er ingen som gjør det frivillig, bortsett fra standhaftige selvplagere som meg selv. Jeg vil stemme på et parti som virkelig satser på kollektivtrafikk, ingen tvil om det, selv om jeg er usikker på løsningen. Tanken på å bygge ut motorveier og parkeringsplasser skjærer meg i hjertet, og jeg er overbevist om at i ganske nær framtid vil vi skamme oss over satsingen på privatbilismen. Framtiden er kollektiv!

Så er det noe mer, og noe helt annet, ikke en gang lokalt. Vi har alle våre saker som er viktigst for oss. For meg er det miljø og barns oppvekstvilkår, kollektivtrafikk og grønne nærområder, helhetlig bystruktur som gjør det enkelt å leve miljøvennlig, skole og barnehage. Av og til er det små saker som avgjør valget for oss. Ved forrige Stortingsvalg var det et av mine aktuelle parti som røyk ut ganske raskt med saken en time lengre skoledag istedenfor lekser. Og det er ikke fordi jeg liker lekser. Tvert imot, jeg har aldri vært for lekser. Men vi er så heldige å leve i et demokrati hvor vi kan risikere at i en stortingsperiode plusses det på en time hver skoledag og leksene fjernes, mens i neste stortingsperiode plusses leksene på igjen uten at den ekstra timen fjernes. Og da har plutselig barna snart lengre arbeidsdag enn oss voksne. Skoledagen har jo allerede bare blitt lengre og lengre de senere årene. Dessuten så er jeg lei av detaljstyring av skolen fra sentralt hold, alle partier vil gjerne bestemme hvordan lærerne best skal gjøre jobben sin, hvorfor skal ikke de med sin faglige og pedagogiske utdanning få ha et snev av frihet i jobben sin slik som mange av oss andre har? Jeg blir bare så irritert når jeg tenker på det jeg heller går ut i hagen hvor jeg heldigvis har frihet til å plante det jeg vil og luke det jeg gidder. Og jeg har frihet til å velge, derfor er valgdagen en festdag, selv om det ikke er vidunderlig enkelt!

Stillongs og oljehyre

Her i byen går det veldig fint å arbeide i hagen for tiden. Spesielt bra går det hvis en har på stillongs og oljehyre. Siden jeg er så gjerrig kjøpte jeg regnbukse i barnestørrelse til meg selv, den var mye billigere, og jeg greide å presse meg i den hvis jeg brukte fem minutter på å tre den på. Nå er den naturligvis for trang, noe som betyr at hagearbeid er synomymt med å bli dryppende våt.

Som noen kanskje har skjønt, så er det ikke alltid det glitrer i nypussede vinduer her i huset, ei heller skinner det så ofte i jifskurte kjøkkenvasker eller speilblanke parketter. Her tidligere i vår var det verre enn vanlig. Det skyldes ganske enkelt at for en måneds tid siden så det ut til å bli den varmeste våren i min levetid. Tenk hvis jeg på mine gamle dager skulle sett tilbake på april 2011, det året april skinte som gull, den mest solfylte april på over hundre år og tenkt; da klorte jeg dassen og ryddet i kottet. Bedre da at naboene risikerer å kollidere med et spindelvev når de kommer inn døra.

Det hører med til historien at husets mannlige medlemmer ikke er så glade i varme. Så snart det blir mer enn tjue varmegrader og sol legger de seg helt utmattet i skyggen og gleder seg til høsten. I år er det husbonden som velger ferie, og da blir Egersund det sørligste mål jeg kan håpe på. Derfor må jeg samle de solstråler jeg kan. Jeg har ikke tall på de feriene hjemme jeg har gledet meg til å rusle til vannet en dag så varm at det er vidunderlig med store, skyggefulle trær, jeg har sett fram til å svette foran grillen og drikke hvitvin på terrassen hele den varme sommernatten. Og hva skjer? Det er så kaldt at vi må fram igjen med ullundertøyet og jeg angrer på at jeg ikke kjøpte ny vindjakke på vintersalget. Er det rart jeg må gripe enhver anledning til å samle solstråler?

Heldig- og uheldigvis er det vakre sommerværet over, heldig for hygienen i huset, uheldig for idyllen i hagen. De flotte dagene vi hadde brukte jeg til å plante busker i hagen, ut tidlig og inn seint. Og jeg har plantet i plaskregn, og i vind som syv kalde vintre. Fremdeles ligger ti nyinnkjøpte busker og skriker etter å komme i jorda. Selv om vått vær er det beste planteværet er det mye mer fristende med hagearbeid i sol. Men heldigvis, dårlig samvittighet for dyrekjøpte busker tar ikke overhånd. For årets høydepunkt i hagen er nemlig i full gang.

Da jeg giftet meg for tretten år siden, skrekk og gru at det er så lenge siden, fikk vi en brodert løper i gave av en venninne. Generelt finnes det mange broderte duker jeg kan spare meg for.  Og løpere bruker jeg aldri, bortsett fra til jul, men denne er et hederlig unntak. Nydelige blomster, med et snev av art nouveu eller jugend. Jeg tenkte aldri over hvilke blomster som var på denne duken helt til vi flyttet for syv år siden. Den første våren i nytt hus kom, havet av tulipaner blomstret, og visnet. Hagen var et trist skue et par uker helt til noen vidunder åpenbarte seg, blomster jeg aldri kunne huske fra mine foreldres hage. Det var pioner, ikke akkurat beskjedne med sin svulmende prakt, og jeg mener bestemt at det må være peoner som er på denne løperen.

Nå er peoner plukket inn. De nytes selvfølgelig best ute, i en fluktstol med te og en bok, men det er ikke fullt så hyggelig når regnet kan bøtte ned når som helst. Nå nyter jeg heller synet fra sofaen. Og til høsten avanserer jeg på pionfronten. Fire nye planter er bestilt på: http://www.pionhagen.no/, noen sier peoner er vidunderlig enkelt, noen mener det er veldig vanskelig å få til. Peoner er unasett verdt å streve for. De plantene jeg har var vel etablerte da vi kom, og jeg har aldri løftet en finger for å få dem til å trives. Snakk om luksus! Og virkelig vidunderlig enkelt.

Markblomster og papptallerker

En gang i en fjern virkelighet var min største drøm et gammelt hus uten innlagt vann og strøm, en barneflokk på ti i en idyll av markblomster og geitekillinger. Jeg kan saktens le av mitt barnlige jeg, men samtidig er jeg litt sjalu på den jeg en gang var. Tenk at jeg en gang hadde tro på at det fantes et liv som i Bakkebygrenda, et liv hvor jeg nynnende på noen gamle folketoner vasker opp i en sinkbalje, i vann jeg har hentet i brønnen og kokt opp på vedovnen. Gjennom kjøkkenvinduet ser jeg små gutter og jenter som springer i det høye gresset. Jeg kan tydelig høre latteren deres, de ler nesten alltid. Solstrålene spiller gjennom håret deres. Og inn kommer en vakker, solbrun mann i sine hjemmesydde vadmelsbukser, fulgt av ivrige små hjelpere som legger ny ved i korga ved ovnen.

Jeg tenkte ikke på at jentenes forklekjoler blir skitne, at guttene slår hverandre med sine bysser og stjeler hverandres mysser. Jeg tenkte ikke på at mørkredde barn skal følges ut til utedoen kalde høstkevelder, og at med ti barn er det garantert at til enhver tid er det minst en som har diare, feber eller kolikk. Og mens du vasker madrasser og sengetøy fordi lille Esekiel har tisset i senga, er det ganske sikkert at Agnes er blitt smittet av spysyka på skolen og vips der har du et sengetøy til som må vaskes, for hånd, i det vannet du henter i brønnen, som du koker på ovnen, i sinkbaljen som står i det kalde kjøkkenet. Og Edvard som gjerne blør neseblod når han får for lite søvn, noe som lett skjer i gamle hus med papirtynne vegger hvor ti barn bytter på skarlagensfeber og vannkopper, han lar blodet renne over den nystrøkne linskjorta og lener seg gråtende inntil mor. Samtidig tar tvillingene Iris og Ester tak i hver sin av Astrid sine lange fletter. Og Emelankton har klatret ned i utedoen igjen, og hvem skal hente han opp igjen når mor er opptatt med lille Marton, for Marton gråter så hjerteskjærende i vogga?

Og hvor er far i dette kaoset vil du naturligvis spørre, i vår likestilte tidsalder. Han er ute i skogen og feller trær så klart, han hogger ved, han slår med ljå det høye gresset barna nettopp brukte til å gjemme seg i når de ikke ville inn til middag, han reparer utedoen, han slakter høner, han tørker svetten mens han stirrer bittert utover potetåkeren og angrer på at han i sin første forelskelsesrus lot  seg rive med av kjærestenes romantiske drømmerier. Alt han noen gang ønsket seg var en enkel leilighet i byen med en el-gitar og en liten familie han kunne ta med på kafe på lørdagen. Og hvor er Sivert og Anna, de to eldste, de som kanskje kunne vært litt til hjelp inni huset? De er ute de og. I et hjem med metervis av grønn snue går selv tenåringer frivillig ut i friluft. Å  gjete sauer er det reneste spa for dem. De er alltid ute. Hvis de da ikke er så heldige å ha en kamerat med innlagt strøm og playstation.



Husets datter hadde ikke på seg forklekjole og blonder
da hun plukket denne, men buketten ble like fin for det.
Villtulipanene du ser et snev av vokser i et hav av
en blomstereng ikke langt herfra. Engkarsen kan du plukke i
vår hage annenhvert år, det er de årene jeg bestemmer
når plenen skal klippes. Og ja, jeg innrømmer at jeg trenger
et fotokurs.

Så hvorfor henfaller jeg akkurat nå til grublerier over tidligere drømmerier, i mitt lite romantiske hus hvor du i hver etasje kan finne tydelige tegn på vår moderne tidsalder? Fordi vi noen dager her i vår hadde seks barn i huset, det myldret av nydelige små mennesker med morsomme kommentarer og artige påfunn, akkurat slik jeg drømte om den gangen jeg trodde livet var en eneste lang juletrefest i et maleri av Carl Larssson. Så tror dere jeg stod her med brøddeigen i trauet med alle ungene rundt meg, med mel i håret mens vinden blafret i blondegardinene? Tror dere vi lo oss av gårde til blomsterengen med hver vår korg på armen?



Nei. Jeg gjorde noe jeg knapt har gjort før i mitt liv. Jeg kjøpte papptallerker og plastikkskåler og fikk kjeft av min sønn fordi det er veldig lite miljøvennlig. Jeg vurderte pizza grandiosa, men stanset meg selv i siste øyeblikk. Vi så på tv og spilte wii og dataspill. Men markblomster på bordet, det hadde vi.



Husmorens strabaser

Nå skal ikke jeg påstå at jeg er verdens dårligste husmor. Det ville være å kokketere.  Forrige helg bakte jeg foreksempel brød, og jeg vasket kjøkkengolvet så kort tid tilbake at det faktisk ligger framme i hukommelsen. Men jeg er langt fra verdens beste heller. Hadde jeg vært ung og gifteklar på femtitallet ville jeg nok endt opp som sur peppermø med skitne vinduer. Heldigvis møtte jeg kjærligheten på nittitallet. Han som traff mitt hjerte vasket vinduet på studenthybelen en gang i uken, og når han kommer hjem fra kontoret setter han seg ikke bak avisen og venter på middagen. Likevel må en jo yte et minimum av innsats selv i vår moderne tid. Det gjelder foreksempel å holde stuegolvet såpass støvfritt at ikke naboens barn lurer på hvorfor vi ikke har vasket på lenge, hvilket jeg skal innrømme har skjedd. Og har en valgt å sette barn til verden må en tilby et variert og næringsrikt kosthold. En pakke nudler og litt sjokolade er liksom ikke helt akseptabel meny lenger.

Matlaging er ikke den verste huslige sysselen. Det er hyggeligere enn å støvsuge, tørke støv i bokhylla eller skrubbe do. For noen er matlaging en hobby. Når søndagen kommer storkoser de seg på kjøkkenet i timesvis mens de gjerne lager opp mat til uka, eller benytter dagen til å lage en skikkelig gourmetmiddag. Ikke jeg. Jeg foretrekker at middagen stort sett gjør seg selv, alltid. Når det er helg og fri og jeg ikke trenger å hjelpe til med lekser, da vil jeg heller ligge på sofaen å lese en bok. Jeg er ekspert på middager som gjør seg selv mens jeg kan kveile meg rundt i ullteppet og lese om vampyrer, mordere og despoter, det er sånt som gjør hverdagen til en fest. Mitt beste tips har jeg fra en tidligere kollega fra Bosnia. Når de koker ris tar de det i langpanne sammen med kylling, kjøtt, grønnsaker..., det de vil ha og steker det i ovnen en time, dermed produserer du lite oppvask og du gir deg selv en time med frihet. Og grønnsakene steker du hele. Så du slipper å hakke desperat med den fine grønnsakskniven helt til du skjærer deg i fingeren. Denne oppskriften bruker jeg mye, men du kan lage dine egne varianter:

Hvordan skal jeg få lest alt dette hvis ikke middagen lager seg selv?

6 dl vann   

3dl ris

4 koteletter
4 tomater
2 paprika
2 løk
Salt og pepper

ca. 225 grader i 45 - 60 min.



Et annet tips, hvis du skal lage norsk tradisjonskost, er å koke alt sammen i en gryte. Fremdeles er det noen som koker gulrøttene for seg, brokkolien for seg... Jeg skjønner at i en del lands matkultur hvor smakene er en fest av kontraster i krydder, konsistenser, surt og søtt, sterkt og mildt, da er det nødvendig med mange gryter og panner, og da smaker også maten så godt at det er verdt strevet. Men norske, kokte grønnsaker? Hva i alle dager er meningen med å skitne ut flere gryter? Et eksempel, hvis jeg lager fårikål eller irish stew koker jeg aldri potetene for seg, jeg tar de oppi samme gryte som resten. Så står det der og putrer i timesvis mens jeg gjør andre ting og samtidig kan glede meg over at det bare er en gryte å vaske opp. Kjenner jeg blir glad bare ved tanken. Nesten litt synd at jeg ikke skal lage middag i dag.

Bilen er i veien

Fra jeg var ganske liten samlet jeg på jakkemerker. I dag sier folk buttons, noe jeg synes er latterlig engelsk. Derfor sier jeg jakkemerker fremdeles, akkurat som jeg sier franske istedenfor chips eller den vakrere varianten potetgull. Kan jo fortsette i det uendelige og fortelle om at en gang i verden visste folk hva en skyggelue er for noe, men det skal jeg ikke si mer om. For det var jakkemerker jeg skulle skrive om. Eller egentlig biler. For nemlig, jeg samlet på jakkemerker helt til jakken ble så tung at jeg ble nødt til å henge den fra meg en gang i slutten av tenårene. Og sammen med de andre jakkemerkene henger også de to aller første jeg fikk: "Bilen er i veien" og "Bilfrie byøyer".

Hvis du nå tror jeg skal rakke ned på din lykke ved å kjøre bil og fortelle deg hvor vidunderlig enkelt det er å ikke kjøre bil, da kan du ta det helt med ro. Jeg av alle forstår hvorfor folk velger ti minutter i bil framfor en time i buss, der du må bytte midtveis, og toåringene dine går ut før deg, og andre passasjerer presser seg foran deg slik at de toåringene som ikke akkurat er helt tamme blir stående alene ute i gata.

Neida. Jeg skal ikke si noe om deg i det hele tatt. Jeg skal fortelle om min barndom. Jeg var nemlig den lykkelige eier av en barndom nesten uten biler. Jeg vokste opp på en øy uten bru. Der var det stille. Ferja til byen gikk en gang i timen. Vi kjempet mot bru og tapte. Resignerte flyttet vi til byen hvor jeg tapte kampen mot bil i familien. På tross av kampene, jeg kunne ikke skrevet noe seks binds verk om min kamp, min barndoms dal var så grønn at det er ikke noen klisje engang. Kanskje kunne jeg drøyd traumene til en novelle, som den gangen jeg tisset på meg av redsel på grunn av en edderkopp i senga, eller den utrolig nifse historien om da nabogutten og jeg stjal gelepulver i boden vår. Men det var ikke gelepulver jeg skulle skrive om heller, det var biler.

Jeg har aldri lært meg å like biler. Da jeg som attenåring valgte å ikke ta lappen var det av pur latskap. Selvfølgelig hadde jeg et image som miljøbevisst ungdom, men jeg hadde også en annen agenda. Jeg har aldri vært spesielt fysisk aktiv. Da jeg som liten sprang fra moren min en kveld jeg ikke ville hjem var det en annen jente som sa: "Oi, kan hu springa". Sannheten er at hvis jeg hadde tatt lappen som attenåring, noe som skremmende nok nærmer seg tjue år siden, hadde jeg garantert også vært tjue kilo tyngre med en lungekapasitet som en nittiåring.

Og det er her jeg kommer til det som jeg vil påstå er det vidunderlig enkle med å ikke kjøre bil, vel og merke hvis du er et bedagelig anlagt vesen,  men likevel ønsker å holde ditt skrøpelige legeme litt i bevegelse. Uten lappen har du ikke noe valg, du er nødt til å utsette kroppen for et minimum av aktivitet. Folk som våkner søndag morgen og tenker at nå skal det bli godt med noen mil på ski, de kan overse dette rådet.

Og bry dere for all del ikke om Elvis som har sneket seg inn mellom antibilmerkene. Riktignok er han kongen av rocknroll, men noen livsstilsguru ble han vel aldri.

Men den som spiser bare kjøtt...

En gang i verden var jeg en idealistisk ungdom. Er det sant at idealismen dabber av i takt med at rynkene legger seg som små fine linjer mot det før så glødende blikket? Kanskje. Nå vil jeg påstå at jeg ikke er fullstendig håpløs, jeg har ikke gått fra å være en vegansk demonstrant i bare gjenbruksklær til en SUV-kjørende dame med dyre designvesker. Men sant å si så er jeg ikke stort å skryte av heller. Jeg har aldri vært vegansk eller vegetarisk, og jeg har stått på stedet hvil siden vi begynte med kildesortering en gang på nittitallet.

Mat. Det er forbausende lite fokus på hvor viktig det er for miljøet at vi spiser mer vegetarisk. Hvis du tilfeldig kommer over noe i en avis er det gjerne kortreist mat det handler om, eller økologisk. Ved å spise langt nede i næringskjeden belaster vi kloden mindre, og vi kan mette flere mennesker. Vil du lese om det må du selv oppsøke informasjonen for eksempel her:

http://www.framtiden.no/201101203110/pressemeldinger/forbruk/legg-ned-opplysningskontoret-for-kjott.html

eller her:

http://www.gronnhverdag.no/nor/Mat-drikke/Baerekraftig-mat

Men er jeg blitt flink til å spise mindre kjøtt? Nei. Jeg begynte med Kjøttfri mandag, en side på facebook hvor de legger ut en kjøttfri oppskrift hver mandag. Planen var å finne oppskriften før jeg dro fra jobb, rett i butikken og så hjem for å lage de beste grønnsaksretter. Tror dere det falt i smak? Nei. Tror dere barn som er vokst opp på pølser og pannekaker med bacon plutselig elsker blomkål i form? Nei. Nå  har det aldri vært min bekymring om barn ikke spiser. De får spise det vi har, og gjør de ikke det så spiser de vel neste dag. Barn i Norge dør ikke av sult. Det tenkte jeg, helt til jeg en dag stod med et beviselig underernært barn i huset. Så mye for den idealismen. Nå går det igjen i kjøtt og pølser og kraftige fløtesauser, med brokkoli, spinat og persille godt kamuflert.

Så mens jeg venter på at idealismen skal ta seg opp igjen, anbefaler jeg en salat. Siden jeg er en lat egoist som helst vil ha alt enkelt, og dessuten er norsk og velfødd og ikke akkurat trenger kraftige fløtesauser, er det fint med en god salat til middag, litt mer av den, og litt mindre av biffen.
Rist pinjekjerner, solsikkefrø og tørkede, hakkede aprikos.
Stek paprika, løk og hakkede, soltørka tomater.
Bland med masse frisk salat.
Ta gjerne oppi fetaost eller egg. Eller bland det med bulgur foreksemel. Ta det du liker best.

Og gå gjerne inn her for flere tips på vegetarfronten:

http://veg-veg.no/

Det har jeg tenkt å gjøre. Men først må superego greie å ta makten over mitt bedagelig anlagte ego og dra meg opp av badekaret som bobler over av melk og honning. God middag!

Egentlig enkelt, egentlig?

Det enkle er ofte det beste sies det. Hvor enkelt er det egentlig å lage en blogg, egentlig? Altfor lite enkelt for meg, fant jeg ut. Lat som jeg er, og med så svak digitale kompetanse at en skulle tro jeg hadde opplevd krigen, ble dette en utfordring. Jeg var like ved å gi opp faktisk, hvorfor ikke bruke tiden på noe enklere, se på CSI, spise en sjokolade eller hekle en gryteklut? Alt sutalaust og uten fare for å kaste pceen i golvet eller brøle så naboene ville mistenkt meg for å holde ulovlige, ville dyr i huset? Men jeg står på, for jeg har selvfølgelig et budskap jeg bare må få ut: La det vidunderlige skje, og gjør livet ditt enklere!

Første gangen tanken virkelig slo meg, hvor mye tid vi kaster bort på meningsløse aktiviter, var for ti år siden. Jeg var gravid og skulle finne sengetøy til disse som snart skulle komme ut i verden. Fort gjort, tenkte jeg, men; i den første butikken var det kanskje en and på sengetøyet, i den andre var fargen litt for lysegul, i den tredje var det jammen en idiotisk bamse. Skulle det være så vanskelig? Kunne ikke noen bare ha et helt vanlig sengetøy? Slik gikk dagen. Og jeg kom hjem uten sengetøy. For noen er det sikkert verdens største lykke å tråle fylket på kryss og tvers på jakt etter sengetøy. Værsågod, fortsett med det. Jeg skal heller jobbe med min nye strategi for å gjøre livet enklere.

Det jeg skal prøve i denne bloggen er å legge ut mine tips for et enklere liv. Når lure løsninger åpenbarer seg skal jeg skrive om dem her. Bak dette lurer en miljøprofil, jeg skal veve inn min jakt på en mer etisk og miljøvennlig livsstil. Mange tror det er komplisert å leve etisk og miljøvennlig. Jeg tror det kan gjøre livet enklere og veldig mye hyggeligere. Ikke for å fornærme noen, men jeg vet at i dette landet er det flere enn meg som er bedagelig anlagt, botskjemt som vi er av det sorte gull her vi svømmer i melk og honning. Derfor må vi vinne noe selv for å leve mer etisk. Ellers gidder vi ikke.

Hvordan gikk så historien med sengetøyet? Jo da. Naturligvis var det villige sjeler som både lånte og ga bort flere sett med sengetøy. Riktignok så det kanskje ikke ut som jeg hadde sett for meg i mine innerste drømmer. Men sov barna mine dårligere av å ha en elefant på sengetøyet istedenfor en viktoriansk blonde? Ble jeg en dårligere mor av at sengetøyet var blått istedenfor blendahvitt? Ble vi mindre lykkelige? Jeg tipper på at svaret er nei, skjønt helt sikker kan man jo aldri være. Men mitt bedagelig anlagte vesen velger å tro på mitt eget svar. For det betyr at dagen kan tilbringes med tekoppen framfor i butikker. Jeg ser for meg en meget bedagelig helg.