Fantefolket

I min barndom hørte jeg på skillingsviser, på lp hos min bestemor. En av visene som berørte meg sterkest var «Fant-Sonja». Jeg har felt mange tårer for lille Sonja gjennom oppveksten, aller sterkest var linjene:

«Men jaget ble hun uten skånsel,

fra lykken i husbondens hus.

til glede for presten og folket

falt Fant – Sonjas gleder i grus»

Det er lett nok å ha sympati for skikkelser i en fjern fortid, fra en tid fra før jeg ble født, like lett som det er å sende penger til noen fattige barn i et land jeg  aldri har vært i, fort gjort, en vennlig tanke, kjapt inn på nettbanken, så kan jeg gå til byen og nyte min cappuccino som jeg pleier. Verre er det med det jeg ser, han som alltid sitter der på gata når jeg går av bussen, med skiltet om at han ønsker jobb, og koppen vi kan legge penger i, for selvfølgelig er det ingen som vil gi ham jobb. Enda mer irriterende er det med hun som kommer bort på utekafeen når jeg nyter sommersolen og sitter der med handlelista og planlegger gebursdagsfeiring. Skal en aldri få fred, i sitt eget land, i sin egen, fantastiske lille by?

Nei, vi skal ikke få fred. Vi bør ikke få fred. For det er en verden der ute. Og ingen skal få meg til å tro at de er alle som en organiserte kriminelle med grusomme hensikter og et vidunderlig liv der hjemme. Du får meg heller ikke til å tro at de får oppfylt sin barndoms største ønske ved å sitte på et fortau i Stavanger, oljehovedstaden, og se folk stinne av penger gå forbi, penger vi for alt i verden ikke vil dele med oss.

Norge har fått et nytt fantefolk. Vi kunne valgt å ta dem til oss som medmennesker, som en mulighet til å lære om romfolkets utfordringer, vi kunne valgt dem som en dør inn i forståelsen av en kultur som er veldig annerledes vår egen, vi kunne lagt ressurser i å finne ut av hvem er de kriminelle og hvem er hederlige, trengende. Vi valgte ikke det. Vi valgte å regne dem alle som kriminelle, vi valgte å bli kvitt dem på enkleste måten, vi valgte fantefolket på ny!

Fant – Sonja ble født en høstkveld i skogen. Vi vet det fødes mennesker i skogen i Norge i dag, i vår tid. Skal vi jage dem fra lykken, skal vi glede oss når deres gleder faller i grus, om de noen gang har hatt noe særlig til gleder å miste? Eller skal vi velge på ny? Det er det fine med valg, vi kan forandre mening, og som de nordmenn vi er så stolte av å være vet vi at det er ingen skam å snu!


Dette blogginnlegget står også som leserbrev i Stavanger Aftenblad 14. juni 2014.

 

Unicef

 

I år hadde vi garasjesalg, det har vi hatt før på et vis, men dette var første gang vi var med på det kommunale garasjesalget. Bra tiltak fra kommunen! Ungene valgte å samle inn til Unicef:

 

http://www.unicef.no/

 

Før har vi alltid samlet inn til Redd barna, men nå ville de ha litt forandring, samtidig ønsket de å støtte en organisasjon med spesielt fokus på barn. Det ble litt over tusen kroner, ikke det store beløpet, likevel er det viktig. For oss er det et poeng at vi ikke selger våre ting for at vi skal få penger til å forbruke enda mer. Vi satte beløpet direkte inn på konto til Unicef:

 

Nettbank: Gi til kontonummer 1644.04.09400

 

Men det er mange andre måter å støtte på, f. eks med verdensgaver:

http://www3.verdensgaver.no/privat/?utm_source=unicefno&utm_medium=hovedmeny&utm_campaign=santa

Det synes jeg er inspirerende, så konkret, og ja, vidunderlig enkelt. De fleste kan greie å gi støtte til vannrensetabletter, mens det ikke er like lett å gi støtte til en hel bil! Men, til inspirasjon, kanskje det skal være et mål. Tenk om vi greide å samle inn penger til en hel bil!

Gratulerer med dagen!

Jeg våkner alltid med glede denne viktige datoen, om det er regn, kuling, vind eller sol, så kjenner jeg på meg at det både er festdag, og en kampdag, en dag for å fremme saker for rettferdighet i en urettferdig verden. Jeg feirer de kampene som er vunnet, og jeg feirer alle de gode organisasjonene som jobber iherdig for bedre arbeidsforhold verden rundt. Men ikke minst er det viktig å sette fokus på alle de kampene som er igjen å kjempe. Derfor er det så viktig at vi støtter organisasjonene i deres arbeid, om det er et politisk parti, arbeidertakerorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner....

Jeg velger Framtiden i våre hender og deres kampanje for å bedre tekstilarbeidernes kår, skriv under du og:

http://gitieren.framtiden.no/

For all vår fremtids skyld!

Det er en av disse sjeldne, gode sommerdagene. Nevøer og nieser, tremenninger, søskenbarn og flere generasjoner, norsk natur, skog og vann, alle på rad og rekke på en landevei, blåbær og bingebær, en makrell på kroken. Og selvfølgelig bad, bad i sjøen som er altfor kald, egentlig for kald til å bade i. Slik er det i dette nydelige lykkelandet som har alt bortsett fra gode temperaturer. Vi har ikke med badetøy, det gjør ikke noe. Min datter som er for blyg til å bade i bare trusa vil bade i kjolen, jeg sier flott, det er lurt å øve seg i å svømme med klær på. Faller du noen gang i sjøen er det gjerne med klærne på. Jeg sier faller. Jeg vet ikke at nettopp nå skal ungdommer et annet sted i landet redde livet kanskje nettopp fordi de er gode svømmere, sterke nok til å holde seg flytende, ikke fordi de faller, men fordi de flykter.
På vei tilbake til hytta kommer jeg på en sang jeg ikke har sunget på lenge, med en liten barnehånd i min synger jeg:

http://www.youtube.com/watch?v=CILuAzZABFI

Denne sangen passer så fint nettopp nå. For fremdeles vet jeg ingenting om sommeridyllen som er forvandlet til et helvete, jeg vil heller ikke vite om det. Jeg vil ikke vite at Norge er blitt en del av verden, en verden hvor forskrudde fundementalister opphøyer seg selv til riddere med rett til å stjele andres liv. Men i bilen på vei hjem, uten barn i baksetet, er jeg nødt til å ta nyhetene innover meg. Jeg skjønner at tallene på døde vil stige, og jeg skjønner at for mange engasjerte, idealistiske ungdommer ble ondskap det siste de så i sitt altfor korte liv.

Få dager senere skaper det norske folket historie, de skaper historie med å samles i tusentall over hele landet for å gjengjelde hat med kjærlighet og samhold. Bare i min hjemby er det syttifem tusen mennesker i sentrum, og jeg er der ikke. Når det norske folket samles i sorg, da er jeg på vei med familien til nok en hytte. Selvfølgelig er det ikke fordi jeg ikke bryr meg. Det er nesten som i transe familien drar på hyttetur som planlagt. Vi fisker makrell fra brygga, og jeg plukker bøtter med blåbær, det er en uke med norsk sommer. En helt uvanlig norsk sommer. For når jeg står opp klokka syv hver morgen, til en himmel uten gløtt av sol, er det ikke for å ha litt tid for meg selv og nyte livet i fred og ro, slik det pleier å være, det er for å se nyheter, det er for å kunne gråte i fred. Og senere på dagen, når hele familien er i gang, er det hverken "Blåbærturen" av Alf Prøysen eller sommerviser fra Astrids Lindgrens verden som akkompangerer bærplukking og fisketurer. Det er en sang som kverner oss, det er bare en sang jeg synger:

http://www.youtube.com/watch?v=O7XuMmM7wHM&feature=related

Det er et år siden nå, og det er nesten et år siden jeg begynte å skrive dette, men jeg fikk det aldri til. Min skriveevne begrenser seg til hylleblomstsaft, peoner i knopp og lykkelige barn. Denne teksten hadde jeg for lengst gitt opp, men den lå lagret, og så begynte jeg å tenke. Som mange andre har jeg tenkt mye etter 22. juli 2011, men har jeg gjort noe mer enn å tenke? Har jeg blitt et bedre menneske? Det sørgelige er at jeg tror ikke det. Det hjelper ingen av verdens barn i krig og fattigdom at jeg fremdeles synger "...finnes her nød og sult skyldes det svik...", at "...krig er forakt for liv, fred er å skape..." Og akkurat dette var det jeg skulle skrive om da jeg ga opp teksten i fjor sommer, jeg ville ikke bli en som tok del i en landesorg for så å gå videre som om verden er et lykkelig sted. Så er det kanskje det jeg har gjort. Fremdeles kan jeg kjenne et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke deltok på de massive markeringene etter den grusomme terroren som rammet Oslo og Utøya. Samtidig tenker jeg at oppmøtet var allerede så formidabelt. Det var ikke behov for meg der. Men i verden, i landet og i nabolaget er det behov for oss alle. Og jeg lover, det er på tide jeg lærer av alle dem som allerede er blitt bedre mennesker, takk alle ildsjeler som demonstrerer mot regimer med tortur og fengsling uten lov og dom, takk dere som ser romfolk som enkeltmennesker og husker ordene solidaritet og samhold fra i fjor, takk til dere som drar ut i verden med fare for eget liv for å behandle krigsofre, og takk til dere som inviterer den ensomme naboen på en kopp kaffe! I året som kommer skal jeg gjøre mer enn å synge.