Husmorens strabaser

Nå skal ikke jeg påstå at jeg er verdens dårligste husmor. Det ville være å kokketere.  Forrige helg bakte jeg foreksempel brød, og jeg vasket kjøkkengolvet så kort tid tilbake at det faktisk ligger framme i hukommelsen. Men jeg er langt fra verdens beste heller. Hadde jeg vært ung og gifteklar på femtitallet ville jeg nok endt opp som sur peppermø med skitne vinduer. Heldigvis møtte jeg kjærligheten på nittitallet. Han som traff mitt hjerte vasket vinduet på studenthybelen en gang i uken, og når han kommer hjem fra kontoret setter han seg ikke bak avisen og venter på middagen. Likevel må en jo yte et minimum av innsats selv i vår moderne tid. Det gjelder foreksempel å holde stuegolvet såpass støvfritt at ikke naboens barn lurer på hvorfor vi ikke har vasket på lenge, hvilket jeg skal innrømme har skjedd. Og har en valgt å sette barn til verden må en tilby et variert og næringsrikt kosthold. En pakke nudler og litt sjokolade er liksom ikke helt akseptabel meny lenger.

Matlaging er ikke den verste huslige sysselen. Det er hyggeligere enn å støvsuge, tørke støv i bokhylla eller skrubbe do. For noen er matlaging en hobby. Når søndagen kommer storkoser de seg på kjøkkenet i timesvis mens de gjerne lager opp mat til uka, eller benytter dagen til å lage en skikkelig gourmetmiddag. Ikke jeg. Jeg foretrekker at middagen stort sett gjør seg selv, alltid. Når det er helg og fri og jeg ikke trenger å hjelpe til med lekser, da vil jeg heller ligge på sofaen å lese en bok. Jeg er ekspert på middager som gjør seg selv mens jeg kan kveile meg rundt i ullteppet og lese om vampyrer, mordere og despoter, det er sånt som gjør hverdagen til en fest. Mitt beste tips har jeg fra en tidligere kollega fra Bosnia. Når de koker ris tar de det i langpanne sammen med kylling, kjøtt, grønnsaker..., det de vil ha og steker det i ovnen en time, dermed produserer du lite oppvask og du gir deg selv en time med frihet. Og grønnsakene steker du hele. Så du slipper å hakke desperat med den fine grønnsakskniven helt til du skjærer deg i fingeren. Denne oppskriften bruker jeg mye, men du kan lage dine egne varianter:

Hvordan skal jeg få lest alt dette hvis ikke middagen lager seg selv?

6 dl vann   

3dl ris

4 koteletter
4 tomater
2 paprika
2 løk
Salt og pepper

ca. 225 grader i 45 - 60 min.



Et annet tips, hvis du skal lage norsk tradisjonskost, er å koke alt sammen i en gryte. Fremdeles er det noen som koker gulrøttene for seg, brokkolien for seg... Jeg skjønner at i en del lands matkultur hvor smakene er en fest av kontraster i krydder, konsistenser, surt og søtt, sterkt og mildt, da er det nødvendig med mange gryter og panner, og da smaker også maten så godt at det er verdt strevet. Men norske, kokte grønnsaker? Hva i alle dager er meningen med å skitne ut flere gryter? Et eksempel, hvis jeg lager fårikål eller irish stew koker jeg aldri potetene for seg, jeg tar de oppi samme gryte som resten. Så står det der og putrer i timesvis mens jeg gjør andre ting og samtidig kan glede meg over at det bare er en gryte å vaske opp. Kjenner jeg blir glad bare ved tanken. Nesten litt synd at jeg ikke skal lage middag i dag.

Bilen er i veien

Fra jeg var ganske liten samlet jeg på jakkemerker. I dag sier folk buttons, noe jeg synes er latterlig engelsk. Derfor sier jeg jakkemerker fremdeles, akkurat som jeg sier franske istedenfor chips eller den vakrere varianten potetgull. Kan jo fortsette i det uendelige og fortelle om at en gang i verden visste folk hva en skyggelue er for noe, men det skal jeg ikke si mer om. For det var jakkemerker jeg skulle skrive om. Eller egentlig biler. For nemlig, jeg samlet på jakkemerker helt til jakken ble så tung at jeg ble nødt til å henge den fra meg en gang i slutten av tenårene. Og sammen med de andre jakkemerkene henger også de to aller første jeg fikk: "Bilen er i veien" og "Bilfrie byøyer".

Hvis du nå tror jeg skal rakke ned på din lykke ved å kjøre bil og fortelle deg hvor vidunderlig enkelt det er å ikke kjøre bil, da kan du ta det helt med ro. Jeg av alle forstår hvorfor folk velger ti minutter i bil framfor en time i buss, der du må bytte midtveis, og toåringene dine går ut før deg, og andre passasjerer presser seg foran deg slik at de toåringene som ikke akkurat er helt tamme blir stående alene ute i gata.

Neida. Jeg skal ikke si noe om deg i det hele tatt. Jeg skal fortelle om min barndom. Jeg var nemlig den lykkelige eier av en barndom nesten uten biler. Jeg vokste opp på en øy uten bru. Der var det stille. Ferja til byen gikk en gang i timen. Vi kjempet mot bru og tapte. Resignerte flyttet vi til byen hvor jeg tapte kampen mot bil i familien. På tross av kampene, jeg kunne ikke skrevet noe seks binds verk om min kamp, min barndoms dal var så grønn at det er ikke noen klisje engang. Kanskje kunne jeg drøyd traumene til en novelle, som den gangen jeg tisset på meg av redsel på grunn av en edderkopp i senga, eller den utrolig nifse historien om da nabogutten og jeg stjal gelepulver i boden vår. Men det var ikke gelepulver jeg skulle skrive om heller, det var biler.

Jeg har aldri lært meg å like biler. Da jeg som attenåring valgte å ikke ta lappen var det av pur latskap. Selvfølgelig hadde jeg et image som miljøbevisst ungdom, men jeg hadde også en annen agenda. Jeg har aldri vært spesielt fysisk aktiv. Da jeg som liten sprang fra moren min en kveld jeg ikke ville hjem var det en annen jente som sa: "Oi, kan hu springa". Sannheten er at hvis jeg hadde tatt lappen som attenåring, noe som skremmende nok nærmer seg tjue år siden, hadde jeg garantert også vært tjue kilo tyngre med en lungekapasitet som en nittiåring.

Og det er her jeg kommer til det som jeg vil påstå er det vidunderlig enkle med å ikke kjøre bil, vel og merke hvis du er et bedagelig anlagt vesen,  men likevel ønsker å holde ditt skrøpelige legeme litt i bevegelse. Uten lappen har du ikke noe valg, du er nødt til å utsette kroppen for et minimum av aktivitet. Folk som våkner søndag morgen og tenker at nå skal det bli godt med noen mil på ski, de kan overse dette rådet.

Og bry dere for all del ikke om Elvis som har sneket seg inn mellom antibilmerkene. Riktignok er han kongen av rocknroll, men noen livsstilsguru ble han vel aldri.

Men den som spiser bare kjøtt...

En gang i verden var jeg en idealistisk ungdom. Er det sant at idealismen dabber av i takt med at rynkene legger seg som små fine linjer mot det før så glødende blikket? Kanskje. Nå vil jeg påstå at jeg ikke er fullstendig håpløs, jeg har ikke gått fra å være en vegansk demonstrant i bare gjenbruksklær til en SUV-kjørende dame med dyre designvesker. Men sant å si så er jeg ikke stort å skryte av heller. Jeg har aldri vært vegansk eller vegetarisk, og jeg har stått på stedet hvil siden vi begynte med kildesortering en gang på nittitallet.

Mat. Det er forbausende lite fokus på hvor viktig det er for miljøet at vi spiser mer vegetarisk. Hvis du tilfeldig kommer over noe i en avis er det gjerne kortreist mat det handler om, eller økologisk. Ved å spise langt nede i næringskjeden belaster vi kloden mindre, og vi kan mette flere mennesker. Vil du lese om det må du selv oppsøke informasjonen for eksempel her:

http://www.framtiden.no/201101203110/pressemeldinger/forbruk/legg-ned-opplysningskontoret-for-kjott.html

eller her:

http://www.gronnhverdag.no/nor/Mat-drikke/Baerekraftig-mat

Men er jeg blitt flink til å spise mindre kjøtt? Nei. Jeg begynte med Kjøttfri mandag, en side på facebook hvor de legger ut en kjøttfri oppskrift hver mandag. Planen var å finne oppskriften før jeg dro fra jobb, rett i butikken og så hjem for å lage de beste grønnsaksretter. Tror dere det falt i smak? Nei. Tror dere barn som er vokst opp på pølser og pannekaker med bacon plutselig elsker blomkål i form? Nei. Nå  har det aldri vært min bekymring om barn ikke spiser. De får spise det vi har, og gjør de ikke det så spiser de vel neste dag. Barn i Norge dør ikke av sult. Det tenkte jeg, helt til jeg en dag stod med et beviselig underernært barn i huset. Så mye for den idealismen. Nå går det igjen i kjøtt og pølser og kraftige fløtesauser, med brokkoli, spinat og persille godt kamuflert.

Så mens jeg venter på at idealismen skal ta seg opp igjen, anbefaler jeg en salat. Siden jeg er en lat egoist som helst vil ha alt enkelt, og dessuten er norsk og velfødd og ikke akkurat trenger kraftige fløtesauser, er det fint med en god salat til middag, litt mer av den, og litt mindre av biffen.
Rist pinjekjerner, solsikkefrø og tørkede, hakkede aprikos.
Stek paprika, løk og hakkede, soltørka tomater.
Bland med masse frisk salat.
Ta gjerne oppi fetaost eller egg. Eller bland det med bulgur foreksemel. Ta det du liker best.

Og gå gjerne inn her for flere tips på vegetarfronten:

http://veg-veg.no/

Det har jeg tenkt å gjøre. Men først må superego greie å ta makten over mitt bedagelig anlagte ego og dra meg opp av badekaret som bobler over av melk og honning. God middag!