Stillongs og oljehyre

Her i byen går det veldig fint å arbeide i hagen for tiden. Spesielt bra går det hvis en har på stillongs og oljehyre. Siden jeg er så gjerrig kjøpte jeg regnbukse i barnestørrelse til meg selv, den var mye billigere, og jeg greide å presse meg i den hvis jeg brukte fem minutter på å tre den på. Nå er den naturligvis for trang, noe som betyr at hagearbeid er synomymt med å bli dryppende våt.

Som noen kanskje har skjønt, så er det ikke alltid det glitrer i nypussede vinduer her i huset, ei heller skinner det så ofte i jifskurte kjøkkenvasker eller speilblanke parketter. Her tidligere i vår var det verre enn vanlig. Det skyldes ganske enkelt at for en måneds tid siden så det ut til å bli den varmeste våren i min levetid. Tenk hvis jeg på mine gamle dager skulle sett tilbake på april 2011, det året april skinte som gull, den mest solfylte april på over hundre år og tenkt; da klorte jeg dassen og ryddet i kottet. Bedre da at naboene risikerer å kollidere med et spindelvev når de kommer inn døra.

Det hører med til historien at husets mannlige medlemmer ikke er så glade i varme. Så snart det blir mer enn tjue varmegrader og sol legger de seg helt utmattet i skyggen og gleder seg til høsten. I år er det husbonden som velger ferie, og da blir Egersund det sørligste mål jeg kan håpe på. Derfor må jeg samle de solstråler jeg kan. Jeg har ikke tall på de feriene hjemme jeg har gledet meg til å rusle til vannet en dag så varm at det er vidunderlig med store, skyggefulle trær, jeg har sett fram til å svette foran grillen og drikke hvitvin på terrassen hele den varme sommernatten. Og hva skjer? Det er så kaldt at vi må fram igjen med ullundertøyet og jeg angrer på at jeg ikke kjøpte ny vindjakke på vintersalget. Er det rart jeg må gripe enhver anledning til å samle solstråler?

Heldig- og uheldigvis er det vakre sommerværet over, heldig for hygienen i huset, uheldig for idyllen i hagen. De flotte dagene vi hadde brukte jeg til å plante busker i hagen, ut tidlig og inn seint. Og jeg har plantet i plaskregn, og i vind som syv kalde vintre. Fremdeles ligger ti nyinnkjøpte busker og skriker etter å komme i jorda. Selv om vått vær er det beste planteværet er det mye mer fristende med hagearbeid i sol. Men heldigvis, dårlig samvittighet for dyrekjøpte busker tar ikke overhånd. For årets høydepunkt i hagen er nemlig i full gang.

Da jeg giftet meg for tretten år siden, skrekk og gru at det er så lenge siden, fikk vi en brodert løper i gave av en venninne. Generelt finnes det mange broderte duker jeg kan spare meg for.  Og løpere bruker jeg aldri, bortsett fra til jul, men denne er et hederlig unntak. Nydelige blomster, med et snev av art nouveu eller jugend. Jeg tenkte aldri over hvilke blomster som var på denne duken helt til vi flyttet for syv år siden. Den første våren i nytt hus kom, havet av tulipaner blomstret, og visnet. Hagen var et trist skue et par uker helt til noen vidunder åpenbarte seg, blomster jeg aldri kunne huske fra mine foreldres hage. Det var pioner, ikke akkurat beskjedne med sin svulmende prakt, og jeg mener bestemt at det må være peoner som er på denne løperen.

Nå er peoner plukket inn. De nytes selvfølgelig best ute, i en fluktstol med te og en bok, men det er ikke fullt så hyggelig når regnet kan bøtte ned når som helst. Nå nyter jeg heller synet fra sofaen. Og til høsten avanserer jeg på pionfronten. Fire nye planter er bestilt på: http://www.pionhagen.no/, noen sier peoner er vidunderlig enkelt, noen mener det er veldig vanskelig å få til. Peoner er unasett verdt å streve for. De plantene jeg har var vel etablerte da vi kom, og jeg har aldri løftet en finger for å få dem til å trives. Snakk om luksus! Og virkelig vidunderlig enkelt.

Markblomster og papptallerker

En gang i en fjern virkelighet var min største drøm et gammelt hus uten innlagt vann og strøm, en barneflokk på ti i en idyll av markblomster og geitekillinger. Jeg kan saktens le av mitt barnlige jeg, men samtidig er jeg litt sjalu på den jeg en gang var. Tenk at jeg en gang hadde tro på at det fantes et liv som i Bakkebygrenda, et liv hvor jeg nynnende på noen gamle folketoner vasker opp i en sinkbalje, i vann jeg har hentet i brønnen og kokt opp på vedovnen. Gjennom kjøkkenvinduet ser jeg små gutter og jenter som springer i det høye gresset. Jeg kan tydelig høre latteren deres, de ler nesten alltid. Solstrålene spiller gjennom håret deres. Og inn kommer en vakker, solbrun mann i sine hjemmesydde vadmelsbukser, fulgt av ivrige små hjelpere som legger ny ved i korga ved ovnen.

Jeg tenkte ikke på at jentenes forklekjoler blir skitne, at guttene slår hverandre med sine bysser og stjeler hverandres mysser. Jeg tenkte ikke på at mørkredde barn skal følges ut til utedoen kalde høstkevelder, og at med ti barn er det garantert at til enhver tid er det minst en som har diare, feber eller kolikk. Og mens du vasker madrasser og sengetøy fordi lille Esekiel har tisset i senga, er det ganske sikkert at Agnes er blitt smittet av spysyka på skolen og vips der har du et sengetøy til som må vaskes, for hånd, i det vannet du henter i brønnen, som du koker på ovnen, i sinkbaljen som står i det kalde kjøkkenet. Og Edvard som gjerne blør neseblod når han får for lite søvn, noe som lett skjer i gamle hus med papirtynne vegger hvor ti barn bytter på skarlagensfeber og vannkopper, han lar blodet renne over den nystrøkne linskjorta og lener seg gråtende inntil mor. Samtidig tar tvillingene Iris og Ester tak i hver sin av Astrid sine lange fletter. Og Emelankton har klatret ned i utedoen igjen, og hvem skal hente han opp igjen når mor er opptatt med lille Marton, for Marton gråter så hjerteskjærende i vogga?

Og hvor er far i dette kaoset vil du naturligvis spørre, i vår likestilte tidsalder. Han er ute i skogen og feller trær så klart, han hogger ved, han slår med ljå det høye gresset barna nettopp brukte til å gjemme seg i når de ikke ville inn til middag, han reparer utedoen, han slakter høner, han tørker svetten mens han stirrer bittert utover potetåkeren og angrer på at han i sin første forelskelsesrus lot  seg rive med av kjærestenes romantiske drømmerier. Alt han noen gang ønsket seg var en enkel leilighet i byen med en el-gitar og en liten familie han kunne ta med på kafe på lørdagen. Og hvor er Sivert og Anna, de to eldste, de som kanskje kunne vært litt til hjelp inni huset? De er ute de og. I et hjem med metervis av grønn snue går selv tenåringer frivillig ut i friluft. Å  gjete sauer er det reneste spa for dem. De er alltid ute. Hvis de da ikke er så heldige å ha en kamerat med innlagt strøm og playstation.



Husets datter hadde ikke på seg forklekjole og blonder
da hun plukket denne, men buketten ble like fin for det.
Villtulipanene du ser et snev av vokser i et hav av
en blomstereng ikke langt herfra. Engkarsen kan du plukke i
vår hage annenhvert år, det er de årene jeg bestemmer
når plenen skal klippes. Og ja, jeg innrømmer at jeg trenger
et fotokurs.

Så hvorfor henfaller jeg akkurat nå til grublerier over tidligere drømmerier, i mitt lite romantiske hus hvor du i hver etasje kan finne tydelige tegn på vår moderne tidsalder? Fordi vi noen dager her i vår hadde seks barn i huset, det myldret av nydelige små mennesker med morsomme kommentarer og artige påfunn, akkurat slik jeg drømte om den gangen jeg trodde livet var en eneste lang juletrefest i et maleri av Carl Larssson. Så tror dere jeg stod her med brøddeigen i trauet med alle ungene rundt meg, med mel i håret mens vinden blafret i blondegardinene? Tror dere vi lo oss av gårde til blomsterengen med hver vår korg på armen?



Nei. Jeg gjorde noe jeg knapt har gjort før i mitt liv. Jeg kjøpte papptallerker og plastikkskåler og fikk kjeft av min sønn fordi det er veldig lite miljøvennlig. Jeg vurderte pizza grandiosa, men stanset meg selv i siste øyeblikk. Vi så på tv og spilte wii og dataspill. Men markblomster på bordet, det hadde vi.