Valget i farger

Valgdagen, og jeg tror jeg har bestemt meg. Jeg er kanskje ikke ekstremt rød politisk, ofte litt lyserosa, mens andre ganger så blodrød at det drypper av meg. Det som er sikkert er at jeg er grønn . Bare ikke den fargen på Kiwi. Å gå inn i den butikken med åpne øyne er å be om hodepine, på nivå med lyden som kommer ut av høytalerne på Gina Tricot. Jeg skal være i skikkelig desperat nød etter en strømpebukse eller et eple hvis jeg beveger meg inn i disse butikkene.

Men nå var det fargene det gjaldt. En annen ting som er sikkert er at jeg ikke er blå. Og det er litt synd på en måte. I partiet Høyre finnes det mange sympatiske og dyktige mennesker. Det er sånne folk du ser på stand før valget og får lyst å bli venner med dem.Godt oppdratt og høyt utdannet som de er, med vennlige smil og en bolle i en en nesten nostalgisk, gammeldags papirpose. Min bestefar var høyremann i mange år, og jeg trivdes alltid godt i hans selskap. Det er trist å tenke på at jeg aldri mer skal sitte med en god krim i fanget mens han ser på nyheter,  han kommenterer, og vi småsnakker innimellom. Jeg skulle ønske at partiet Høyre kunne være så snille å bli litt mer røde, og veldig mye grønnere. Da ville det blitt litt av et parti.

Nå for tiden er det slik at de hyggelige blå prøver å bli litt grønne. De bare får det ikke helt til. De vil bygge bybane, men vil samtidig ha flere parkeringsplasser i sentrum. De skal lokke med gulrot, men ikke bruke pisk. Allerede i dag finnes det bydeler som har et veldig godt kollektivtilbud, men jeg som tar bussen nesten hver dag ser ikke mange andre passasjerer. Folk tar hverken buss eller bybane før de må. Derfor må politikerne gjøre det vanskelig for folk å bruke bilen, samtidig som de lærer folk opp i hvilken fryd det kan være å reise kollektivt. Nå ser det ut til at min lille by som jeg er så glad i fortsatt blir blå. Jeg har aldri hatt det vondt jeg personlig under blått styre. Men når det gjelder klima og miljø beveger vi oss framover som trangsynte skilpadder og brunsnegler med lav intelligens. Byen vår trenger at vi tenker mer helhetlig når det gjelder miljø. Vi må bli mer radikale, originale og modige! Tar dere ballen, Høyre?

Under en middag en gang sa min bestefar at han faktisk vurderte å stemme nærmere venstre til en forandring. Min mor jublet og sa: "Pappa, det var det jeg visste, innerst inne har du alltid vært en venstremann." Denne situasjonen kom tilbake til minnet i dag, og jeg tenker; alt hadde vært så vidunderlig mye enklere hvis bare høyrefolk var litt mer som venstrefolk.

Godt valg!

Hummer og kanari om valgets kvaler

Igjen nærmer det seg valg, og som vanlig har jeg ikke bestemt meg, jeg har rotet bort valgkortet og leter etter det mens jeg leser febrilsk på nettet og i aviser. Hvor er partiet som taler til mitt hjerte? Hvor er de som skiller seg ut og står på barrikadene for de sakene jeg brenner for? Hvor er de som greier å overbevise meg? Jeg er ingen trofast velger, jeg må overbevises igjen og igjen. Jeg er sosialist, ingen tvil, jeg elsker skatt, NRK-lisens og kollektivtrafikk. Jeg er for en verden med noenlunde lik fordeling av goder hvor vi alle hjelper hverandre til felles beste. Jeg er en mor som nesten blir rørt til tårer når jeg forteller mine barn om skatten vi betaler, om det fantastiske systemet som gjør at alle har lik rett til skole og sykehus, mens mine barn ikke er like begeistret, fordi de synes ikke skolen er så fantastisk at jeg trenger opptre euforisk av den grunn. En gang leste jeg i avisen om Hundertwasserhuset i Wien, et vidunderlig byggverk, og i avisen stod det at det var kommunale boliger. Jeg kan ikke helt tro det, jeg vet ikke om det er sant, men akkurat da ble jeg så glad og fortalte dette begeistret til mine barn, tenk at dette arkitektoniske unikumet ikke var forbeholdt rikfolk og overklasse? Så begeistret var jeg at min sønn ble blek og lurte på om vi skulle flytte dit. Tenk om det var et parti som kunne begeistre meg på samme måten!

Som regel er det en tre - fire partier valget står mellom. Skal jeg stemme på det partiet som er mest overens med mitt grunnsyn, eller skal jeg stemme ut fra aktuelle lokale saker? Skal jeg se helt vekk fra nasjonale saker hvor jeg er dypt uenig med partiet? Og hvorfor har ingen greid å få meg til juble over bybanen? Jeg som har utnevnt meg selv til kollektivtrafikkens høye beskytter, bortsett fra at jeg da ikke er høy på noen som helst måte, men likevel, jeg er ikke overbevist. Hvordan blir egentlig traseen? De sier den skal ikke gå parallelt med jernbanen, men på alle tegninger jeg har sett så er det nettopp det den gjør. Greit at folk jobber på Forus, men de bor jo ganske mange andre steder, gjerne i store bydeler som Tasta og Hundvåg hvor bybanen ikke vil gå. Hva skal gjøres for å lokke høytlønnede oljefolk til å først vente på 2-bussen på Tasta, for så å bytte til bybanen i sentrum? Samtidig som det bygges bybane, vil det gjøres noe med hele bystrukturen? Bare som et eksempel, vil alle få rett til barnehageplass i egen bydel? Av egen erfaring vet jeg at jeg bytter gladelig både til buss og tog og bybane når jeg bare er meg selv. Med trøtte, triste, kranglete, utslitte barn er saken en helt annen. Det er ingen som gjør det frivillig, bortsett fra standhaftige selvplagere som meg selv. Jeg vil stemme på et parti som virkelig satser på kollektivtrafikk, ingen tvil om det, selv om jeg er usikker på løsningen. Tanken på å bygge ut motorveier og parkeringsplasser skjærer meg i hjertet, og jeg er overbevist om at i ganske nær framtid vil vi skamme oss over satsingen på privatbilismen. Framtiden er kollektiv!

Så er det noe mer, og noe helt annet, ikke en gang lokalt. Vi har alle våre saker som er viktigst for oss. For meg er det miljø og barns oppvekstvilkår, kollektivtrafikk og grønne nærområder, helhetlig bystruktur som gjør det enkelt å leve miljøvennlig, skole og barnehage. Av og til er det små saker som avgjør valget for oss. Ved forrige Stortingsvalg var det et av mine aktuelle parti som røyk ut ganske raskt med saken en time lengre skoledag istedenfor lekser. Og det er ikke fordi jeg liker lekser. Tvert imot, jeg har aldri vært for lekser. Men vi er så heldige å leve i et demokrati hvor vi kan risikere at i en stortingsperiode plusses det på en time hver skoledag og leksene fjernes, mens i neste stortingsperiode plusses leksene på igjen uten at den ekstra timen fjernes. Og da har plutselig barna snart lengre arbeidsdag enn oss voksne. Skoledagen har jo allerede bare blitt lengre og lengre de senere årene. Dessuten så er jeg lei av detaljstyring av skolen fra sentralt hold, alle partier vil gjerne bestemme hvordan lærerne best skal gjøre jobben sin, hvorfor skal ikke de med sin faglige og pedagogiske utdanning få ha et snev av frihet i jobben sin slik som mange av oss andre har? Jeg blir bare så irritert når jeg tenker på det jeg heller går ut i hagen hvor jeg heldigvis har frihet til å plante det jeg vil og luke det jeg gidder. Og jeg har frihet til å velge, derfor er valgdagen en festdag, selv om det ikke er vidunderlig enkelt!