Ett år eldre...

Det er mye fint med å fylle året. For eksempel kan en få huset fullt av blomster, hvis en er så lur som meg at en inviterer masse gjester. Eller en kan proppe seg med vin, sjokolade, kaker og chips uten å tenke på bikinilinjen eller BMI. Det beste er naturligvis å invitere mange småbarnsfamilier, mødre og fedre som knapt får tid til å ta en bit av sitt eget kakestykke fordi de må følge opp barna som plasserer syltetøy på hodet og så står opp ned i sofaen og dermed ramler oppi en rykende varm tekopp. Det fine med det er at jeg selv kan lene meg tilbake og nyte livet med halvstore barn. Hvis jeg ikke ser dem på ti minutter kan jeg regne med at det ikke er videre sannsynlig at de har kastet jordbærene oppi do for så å ta dem opp og spise dem. Jeg kan regne med at de sitter i en krok og leser Donald, eller dingler i hengekøya med en venninne og diskuterer hvem som er best av Selena Gomez og Hannah Montana.

Men så er det ikke alt som er bra med å fylle året. Det verste er naturligvis at en blir eldre. Det er ugjenkallelig og et skår i gleden hver eneste gebursdagsfeiring. Min mormor sa en gang noe som gjorde inntrykk:
- De sier at hver alder har sin sjarm, men jeg kan ikke si det er mye sjarm med å være gammel.

Jeg syntes det var brutalt sagt. Jeg forventet på en måte at gamle folk skulle være lykkelige, fulle av livsvisdom og forsont med sin giktiske kropp og skrantende helse. Men ærlig talt, hvem vil ikke heller være ung og spretten, lett i kroppen og med livet foran seg?

Så vidt jeg vet begynner forfallet rundt de tjuefem. Jeg trengte ikke vente mange år før det ble brutalt merkbart. Merket ikke så mye med en gang, men så løsnet prosessen med et kanonskudd da jeg ble gravid med påfølgende barn og våkenetter. Jeg husker det på en måte som om kroppen ble slått med en hammer, leddene, hudfoldene ble trykket nedover med et trylleslag. I løpet av få måneder ble jeg forvandlet fra en ungdom til en kryssklipping av en syttiåring og en zombie. Senere har det til alt hell gått litt mer gradvis, men jeg kjenner etter og følger med på hvert minste tegn til aldring, selv om jeg har lovet meg selv å glemme at årene går. Her i vår var jeg ute og gikk med en yngre kollega. Vi traff et skolebarn jeg kjenner som lurte på om jeg var ute med dattera mi. Det er alltid like brutalt, for jeg synes jo selv jeg fremdeles er cirka tjue eller rundt der, selv om jeg vet at jeg faktisk kunne vært mor til en tjueåring.

En gang leste jeg en engelsk krim, husker ikke hvilken, men det er noe jeg husker godt: En eldre dame blir forfulgt og forventer å bli drept. Hun tenker at det er kanskje ikke så farlig, hun er jo så gammel, det er bare en ting, hun kan ikke tenke seg å dø uten å oppleve våren i England en gang til. Dette tenker jeg på hver vår når alt ute er lysegrønt, når bjørka spretter og hvitveisen blomstrer. Om du lever til du blir nitti er det likevel for få vårer i livet. Og mens melankolien og alderen tar meg, passer jeg på å nyte sommeren når våren er forbi for denne gangen. Jeg stirrer intenst på peonene som er på hell, jeg nyter teen min som en av livets goder, jeg klipper plenen og trekker inn duften av nyslått gras. Det er ikke så aller verst å bli ett år eldre hver sommer likevel!