Her en gang en høst for et par år siden var det barneselskaper her i huset, som alltid om høsten, årets travleste uke. Naturligvis har det vært gebursdager senere og, men der var altså dette selskapet for et par år siden. Gebursdagsselskap cirka annenhver dag har jo sin sjarm, men det er ikke så verst med tid til en god krim og hekletøy heller. Og la oss innrømme det: Barneselskap! Bare ordet er nok til å få foreldre landet rundt til å stivne i stolen og skjelve av skrekk. Jeg sier det igjen. Barneselskap! Vær ærlig med dere selv nå, dere kjenner nervøsiteten komme krypende, det er akkurat som en skrekkfilm, når den unge jenta nynner så lykkelig og nyforelsket i dusjen og plutselig ser du en hanskebekledd hånd. Hvem er det? Sannsynligvis ikke den sjarmante kjæresten hun delte et kakestykke med i forrige scene. Eller kanskje er det nettopp ham. Du har lyst å rope, kaste fra deg strikketøyet og storme inn i det fiktive universet. Bevæpnet med øks og strikkepinner tar du rotta på den onde... Men du må bare sitte passiv å se på at hansken beveger seg stille, stille, og sakte nærmer seg dusjkabinettet.
Omtrent sånn er det med barneselskap. Du vil så gjerne at det skal være hyggelig. At alle skal vente på alle og konversere gemyttelig. Du har bakt de nydeligste cupcakes og gelefigurer, og du vil de skal nyte pynten med blikket og tygge hver bit med andakt. I begynnelsen prøver du å trenge gjennom, gi noen sympatiske beskjeder som for eksempel at det kan være en lur ide å ikke blåse ut all geleen med sugerøret, eller at å snakke alle samtidig det gir veldig dårlig effekt, og det høres verre ut enn en skikkelig låt i sjangeren black metal. Det heter vel neppe låt i den sjangeren, men effekten blir uansett den samme: Det høres forferdelig ut, og ingen forstår hva noen sier. Men til slutt skjønner du at de er i en annen dimensjon, akkurat som i en film du ikke kan skru av, du må bare vente til den er slutt. Forhåpentligvis slutter filmen før noen har sprutet ketchup inn i dvdspilleren eller tettet doen med pølsebrød.
Men dette er likevel ikke det verste. Det verste er om gebursdagen skulle ende opp som en psykologisk thriller hvor du selv er den onde, moren til gebursdagsbarnet som med snikende uhygge skaper ugreie for små, uskyldige barn. Det skjedde oss sist. Når årets invitasjoner skal deles ut gjennomgås klasselister mot invitasjoner både dobbelt og trippelt, bare for å forsikre oss om at alle er invitert. Det gjorde vi også den høsten. Men da jeg dagen etter gebursdagen skulle ta en velfortjent pust i bakken ryddet jeg litt på rommet til min sønn først. Og hva finner jeg på pulten? En invitasjon til selskapet! Altså er det en gutt i klassen som ikke fikk invitasjon. Ja, vi gjennomgikk dobbelt og trippelt, men skulle gjennomgått det firppelt og femmelt.
Noe jeg aldri har skjønt er styret rundt konfirmasjoner. De fleste som har en konfirmant i huset har arrangert ganske mange barneselskaper årene i forveien. I forhold til barneselskap er konfirmasjoner som en romantisk komedie fra Amerika, kjedelig, forutsigbart og ikke skummelt i det hele tatt. Kanskje ikke så spennende, men etter mange år med skrekkfilm bør det vel være barnemat å arrangere et slabras for gamle tanter som til og med sitter helt i ro når de hører på taler om å tre inn i de voksnes rekker. Og skulle du glemme å levere en invitasjon til en gammel tante, hva så om invitasjonen med snirklete gullskrift og en dårlig tegnet konfirmant ligger igjen på kommoden i gangen? Her er det enda noen år igjen til eventuelle konfirmasjoner, og siden jeg har absolutt ingen planer om å brodere bumad kan jeg bare slappe av fram til et par dager før. Men høstens barneselskap, der er planleggingen i full gang.
Første pensjonat på turen var flott sett utenfra, men synd at de valgte å prioritere oppussing på åtti - nittitallet. Rosablomstrete border langs hele gangen, ikke akkurat nydelig!
