Vi mennesker er noen snåle folk. Vi drømmer alltid om en hvit jul. Men når den hvite jula kommer får vi fullstendig panikk. Det har vært noen lykkelige stunder her sørvest de siste årene, skøyteis på Stokkavannet, skiløype på golfbanen og julekortstemning i hagen. For oss uten hytte i fjellet har det vært en drøm, vi har fått mulighet til å gi våre barn ski på beina og kjelkekjøring rett utenfor stuedøra. Så kunne vi legge den dårlige samvittigheten på hylla og slippe å reise til Sirdalen.
Men så er det sånn at det er litt synd på oss likevel, for vi kommer ikke fram med bilen når ungene skal til reguleringstannlegen, og vi må vente nærmere en time på busssen når vi skal til den veldig viktige jobben vår. Hvorfor kan ikke snøen komme kun i akebakken, eller hvorfor kan den ikke komme bare akkurat når jeg har fri? Vi har det ikke lett i dette kalde landet her i nord. Jeg kjente det skammelig nok da jeg ventet på bussen den magiske trippeldatoen da snøen lavet ned, og bussen ikke kom, jeg kjente jeg ble stresset, hva med arrangementet på jobben den dagen, jeg hadde så mye å gjøre. Men etter hvert tok hjertet tak over fornuften og jeg sluttet å vente, jeg bare stod der, lot jobb være jobb og nøt julekortstemningen. Til slutt kom bussen, og verdens hyggeligste bussjåfør smilte, tilsynlatende helt uanfektet av det som måtte være en veldig stressende dag på jobben. Kanskje han gledet seg på barna sine vegne, barna som skulle få bygge snømann i friminuttet og renne i bakken etter skolen?
Og nå kommer jeg til poenget, det er noen som har skjønt det, det er de som enda ikke er blitt voksne, de som greier å leve i nuet og glede seg over det helt spesielle med snø som noen få av oss i verden er så heldige å få nyte en sjelden gang, det er barna som gledet seg forunderlig over at tenkt at det ble snø akkurat til første desember, akkurat til advent. I går stod jeg med en arm rundt hvert av mine barn, de stirret triste ut av vinduet på regndråpene som truet med å ødelegge akebakken, det dryppet fra vannrenna ned på den fine snøhula, den største vi har hatt i vår hage noen gang, snøhula som skulle brukes til et krypinn med kakao og varme tepper, hva ville skje med den nå? Vi voksne som selvfølgelig ikke kan dy oss fra å planlegge, vi glemmer øyeblikket, vi må jo sjekke yr.no, vi visste at regnet ville komme, men det visste ikke ungene, og nå var det slutt på idyllen. Fremdeles ligger det noe snø ute, jeg krysser fingrene for flere glitrende hvite dager i vinter, dager så hvite at vi nesten ikke kommer fram til postkassen.
http://www.youtube.com/watch?v=GJSUT8Inl14
 |
Vi mennesker er noen snåle folk. Vi drømmer alltid om en hvit jul. Men når den hvite jula kommer får vi fullstendig panikk. Det har vært noen lykkelige stunder her sørvest de siste årene, skøyteis på Stokkavannet, skiløype på golfbanen og julekortstemning i hagen. For oss uten hytte i fjellet har det vært en drøm, vi har fått mulighet til å gi våre barn ski på beina og kjelkekjøring rett utenfor stuedøra. Så kunne vi legge den dårlige samvittigheten på hylla og slippe å reise til Sirdalen.
Men så er det sånn at det er litt synd på oss likevel, for vi kommer ikke fram med bilen når ungene skal til reguleringstannlegen, og vi må vente nærmere en time på busssen når vi skal til den veldig viktige jobben vår. Hvorfor kan ikke snøen komme kun i akebakken, eller hvorfor kan den ikke komme bare akkurat når jeg har fri? Vi har det ikke lett i dette kalde landet her i nord. Jeg kjente det skammelig nok da jeg ventet på bussen den magiske trippeldatoen da snøen lavet ned, og bussen ikke kom, jeg kjente jeg ble stresset, hva med arrangementet på jobben den dagen, jeg hadde så mye å gjøre. Men etter hvert tok hjertet tak over fornuften og jeg sluttet å vente, jeg bare stod der, lot jobb være jobb og nøt julekortstemningen. Til slutt kom bussen, og verdens hyggeligste bussjåfør smilte, tilsynlatende helt uanfektet av det som måtte være en veldig stressende dag på jobben. Kanskje han gledet seg på barna sine vegne, barna som skulle få bygge snømann i friminuttet og renne i bakken etter skolen?
Og nå kommer jeg til poenget, det er noen som har skjønt det, det er de som enda ikke er blitt voksne, de som greier å leve i nuet og glede seg over det helt spesielle med snø som noen få av oss i verden er så heldige å få nyte en sjelden gang, det er barna som gledet seg forunderlig over at tenkt at det ble snø akkurat til første desember, akkurat til advent. I går stod jeg med en arm rundt hvert av mine barn, de stirret triste ut av vinduet på regndråpene som truet med å ødelegge akebakken, det dryppet fra vannrenna ned på den fine snøhula, den største vi har hatt i vår hage noen gang, snøhula som skulle brukes til et krypinn med kakao og varme tepper, hva ville skje med den nå? Vi voksne som selvfølgelig ikke kan dy oss fra å planlegge, vi glemmer øyeblikket, vi må jo sjekke yr.no, vi visste at regnet ville komme, men det visste ikke ungene, og nå var det slutt på idyllen. Fremdeles ligger det noe snø ute, jeg krysser fingrene for flere glitrende hvite dager i vinter, dager så hvite at vi nesten ikke kommer fram til postkassen.
http://www.youtube.com/watch?v=GJSUT8Inl14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar