Fantefolket

I min barndom hørte jeg på skillingsviser, på lp hos min bestemor. En av visene som berørte meg sterkest var «Fant-Sonja». Jeg har felt mange tårer for lille Sonja gjennom oppveksten, aller sterkest var linjene:

«Men jaget ble hun uten skånsel,

fra lykken i husbondens hus.

til glede for presten og folket

falt Fant – Sonjas gleder i grus»

Det er lett nok å ha sympati for skikkelser i en fjern fortid, fra en tid fra før jeg ble født, like lett som det er å sende penger til noen fattige barn i et land jeg  aldri har vært i, fort gjort, en vennlig tanke, kjapt inn på nettbanken, så kan jeg gå til byen og nyte min cappuccino som jeg pleier. Verre er det med det jeg ser, han som alltid sitter der på gata når jeg går av bussen, med skiltet om at han ønsker jobb, og koppen vi kan legge penger i, for selvfølgelig er det ingen som vil gi ham jobb. Enda mer irriterende er det med hun som kommer bort på utekafeen når jeg nyter sommersolen og sitter der med handlelista og planlegger gebursdagsfeiring. Skal en aldri få fred, i sitt eget land, i sin egen, fantastiske lille by?

Nei, vi skal ikke få fred. Vi bør ikke få fred. For det er en verden der ute. Og ingen skal få meg til å tro at de er alle som en organiserte kriminelle med grusomme hensikter og et vidunderlig liv der hjemme. Du får meg heller ikke til å tro at de får oppfylt sin barndoms største ønske ved å sitte på et fortau i Stavanger, oljehovedstaden, og se folk stinne av penger gå forbi, penger vi for alt i verden ikke vil dele med oss.

Norge har fått et nytt fantefolk. Vi kunne valgt å ta dem til oss som medmennesker, som en mulighet til å lære om romfolkets utfordringer, vi kunne valgt dem som en dør inn i forståelsen av en kultur som er veldig annerledes vår egen, vi kunne lagt ressurser i å finne ut av hvem er de kriminelle og hvem er hederlige, trengende. Vi valgte ikke det. Vi valgte å regne dem alle som kriminelle, vi valgte å bli kvitt dem på enkleste måten, vi valgte fantefolket på ny!

Fant – Sonja ble født en høstkveld i skogen. Vi vet det fødes mennesker i skogen i Norge i dag, i vår tid. Skal vi jage dem fra lykken, skal vi glede oss når deres gleder faller i grus, om de noen gang har hatt noe særlig til gleder å miste? Eller skal vi velge på ny? Det er det fine med valg, vi kan forandre mening, og som de nordmenn vi er så stolte av å være vet vi at det er ingen skam å snu!


Dette blogginnlegget står også som leserbrev i Stavanger Aftenblad 14. juni 2014.