For all vår fremtids skyld!

Det er en av disse sjeldne, gode sommerdagene. Nevøer og nieser, tremenninger, søskenbarn og flere generasjoner, norsk natur, skog og vann, alle på rad og rekke på en landevei, blåbær og bingebær, en makrell på kroken. Og selvfølgelig bad, bad i sjøen som er altfor kald, egentlig for kald til å bade i. Slik er det i dette nydelige lykkelandet som har alt bortsett fra gode temperaturer. Vi har ikke med badetøy, det gjør ikke noe. Min datter som er for blyg til å bade i bare trusa vil bade i kjolen, jeg sier flott, det er lurt å øve seg i å svømme med klær på. Faller du noen gang i sjøen er det gjerne med klærne på. Jeg sier faller. Jeg vet ikke at nettopp nå skal ungdommer et annet sted i landet redde livet kanskje nettopp fordi de er gode svømmere, sterke nok til å holde seg flytende, ikke fordi de faller, men fordi de flykter.
På vei tilbake til hytta kommer jeg på en sang jeg ikke har sunget på lenge, med en liten barnehånd i min synger jeg:

http://www.youtube.com/watch?v=CILuAzZABFI

Denne sangen passer så fint nettopp nå. For fremdeles vet jeg ingenting om sommeridyllen som er forvandlet til et helvete, jeg vil heller ikke vite om det. Jeg vil ikke vite at Norge er blitt en del av verden, en verden hvor forskrudde fundementalister opphøyer seg selv til riddere med rett til å stjele andres liv. Men i bilen på vei hjem, uten barn i baksetet, er jeg nødt til å ta nyhetene innover meg. Jeg skjønner at tallene på døde vil stige, og jeg skjønner at for mange engasjerte, idealistiske ungdommer ble ondskap det siste de så i sitt altfor korte liv.

Få dager senere skaper det norske folket historie, de skaper historie med å samles i tusentall over hele landet for å gjengjelde hat med kjærlighet og samhold. Bare i min hjemby er det syttifem tusen mennesker i sentrum, og jeg er der ikke. Når det norske folket samles i sorg, da er jeg på vei med familien til nok en hytte. Selvfølgelig er det ikke fordi jeg ikke bryr meg. Det er nesten som i transe familien drar på hyttetur som planlagt. Vi fisker makrell fra brygga, og jeg plukker bøtter med blåbær, det er en uke med norsk sommer. En helt uvanlig norsk sommer. For når jeg står opp klokka syv hver morgen, til en himmel uten gløtt av sol, er det ikke for å ha litt tid for meg selv og nyte livet i fred og ro, slik det pleier å være, det er for å se nyheter, det er for å kunne gråte i fred. Og senere på dagen, når hele familien er i gang, er det hverken "Blåbærturen" av Alf Prøysen eller sommerviser fra Astrids Lindgrens verden som akkompangerer bærplukking og fisketurer. Det er en sang som kverner oss, det er bare en sang jeg synger:

http://www.youtube.com/watch?v=O7XuMmM7wHM&feature=related

Det er et år siden nå, og det er nesten et år siden jeg begynte å skrive dette, men jeg fikk det aldri til. Min skriveevne begrenser seg til hylleblomstsaft, peoner i knopp og lykkelige barn. Denne teksten hadde jeg for lengst gitt opp, men den lå lagret, og så begynte jeg å tenke. Som mange andre har jeg tenkt mye etter 22. juli 2011, men har jeg gjort noe mer enn å tenke? Har jeg blitt et bedre menneske? Det sørgelige er at jeg tror ikke det. Det hjelper ingen av verdens barn i krig og fattigdom at jeg fremdeles synger "...finnes her nød og sult skyldes det svik...", at "...krig er forakt for liv, fred er å skape..." Og akkurat dette var det jeg skulle skrive om da jeg ga opp teksten i fjor sommer, jeg ville ikke bli en som tok del i en landesorg for så å gå videre som om verden er et lykkelig sted. Så er det kanskje det jeg har gjort. Fremdeles kan jeg kjenne et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke deltok på de massive markeringene etter den grusomme terroren som rammet Oslo og Utøya. Samtidig tenker jeg at oppmøtet var allerede så formidabelt. Det var ikke behov for meg der. Men i verden, i landet og i nabolaget er det behov for oss alle. Og jeg lover, det er på tide jeg lærer av alle dem som allerede er blitt bedre mennesker, takk alle ildsjeler som demonstrerer mot regimer med tortur og fengsling uten lov og dom, takk dere som ser romfolk som enkeltmennesker og husker ordene solidaritet og samhold fra i fjor, takk til dere som drar ut i verden med fare for eget liv for å behandle krigsofre, og takk til dere som inviterer den ensomme naboen på en kopp kaffe! I året som kommer skal jeg gjøre mer enn å synge.