Stillongs og oljehyre

Her i byen går det veldig fint å arbeide i hagen for tiden. Spesielt bra går det hvis en har på stillongs og oljehyre. Siden jeg er så gjerrig kjøpte jeg regnbukse i barnestørrelse til meg selv, den var mye billigere, og jeg greide å presse meg i den hvis jeg brukte fem minutter på å tre den på. Nå er den naturligvis for trang, noe som betyr at hagearbeid er synomymt med å bli dryppende våt.

Som noen kanskje har skjønt, så er det ikke alltid det glitrer i nypussede vinduer her i huset, ei heller skinner det så ofte i jifskurte kjøkkenvasker eller speilblanke parketter. Her tidligere i vår var det verre enn vanlig. Det skyldes ganske enkelt at for en måneds tid siden så det ut til å bli den varmeste våren i min levetid. Tenk hvis jeg på mine gamle dager skulle sett tilbake på april 2011, det året april skinte som gull, den mest solfylte april på over hundre år og tenkt; da klorte jeg dassen og ryddet i kottet. Bedre da at naboene risikerer å kollidere med et spindelvev når de kommer inn døra.

Det hører med til historien at husets mannlige medlemmer ikke er så glade i varme. Så snart det blir mer enn tjue varmegrader og sol legger de seg helt utmattet i skyggen og gleder seg til høsten. I år er det husbonden som velger ferie, og da blir Egersund det sørligste mål jeg kan håpe på. Derfor må jeg samle de solstråler jeg kan. Jeg har ikke tall på de feriene hjemme jeg har gledet meg til å rusle til vannet en dag så varm at det er vidunderlig med store, skyggefulle trær, jeg har sett fram til å svette foran grillen og drikke hvitvin på terrassen hele den varme sommernatten. Og hva skjer? Det er så kaldt at vi må fram igjen med ullundertøyet og jeg angrer på at jeg ikke kjøpte ny vindjakke på vintersalget. Er det rart jeg må gripe enhver anledning til å samle solstråler?

Heldig- og uheldigvis er det vakre sommerværet over, heldig for hygienen i huset, uheldig for idyllen i hagen. De flotte dagene vi hadde brukte jeg til å plante busker i hagen, ut tidlig og inn seint. Og jeg har plantet i plaskregn, og i vind som syv kalde vintre. Fremdeles ligger ti nyinnkjøpte busker og skriker etter å komme i jorda. Selv om vått vær er det beste planteværet er det mye mer fristende med hagearbeid i sol. Men heldigvis, dårlig samvittighet for dyrekjøpte busker tar ikke overhånd. For årets høydepunkt i hagen er nemlig i full gang.

Da jeg giftet meg for tretten år siden, skrekk og gru at det er så lenge siden, fikk vi en brodert løper i gave av en venninne. Generelt finnes det mange broderte duker jeg kan spare meg for.  Og løpere bruker jeg aldri, bortsett fra til jul, men denne er et hederlig unntak. Nydelige blomster, med et snev av art nouveu eller jugend. Jeg tenkte aldri over hvilke blomster som var på denne duken helt til vi flyttet for syv år siden. Den første våren i nytt hus kom, havet av tulipaner blomstret, og visnet. Hagen var et trist skue et par uker helt til noen vidunder åpenbarte seg, blomster jeg aldri kunne huske fra mine foreldres hage. Det var pioner, ikke akkurat beskjedne med sin svulmende prakt, og jeg mener bestemt at det må være peoner som er på denne løperen.

Nå er peoner plukket inn. De nytes selvfølgelig best ute, i en fluktstol med te og en bok, men det er ikke fullt så hyggelig når regnet kan bøtte ned når som helst. Nå nyter jeg heller synet fra sofaen. Og til høsten avanserer jeg på pionfronten. Fire nye planter er bestilt på: http://www.pionhagen.no/, noen sier peoner er vidunderlig enkelt, noen mener det er veldig vanskelig å få til. Peoner er unasett verdt å streve for. De plantene jeg har var vel etablerte da vi kom, og jeg har aldri løftet en finger for å få dem til å trives. Snakk om luksus! Og virkelig vidunderlig enkelt.