Markblomster og papptallerker

En gang i en fjern virkelighet var min største drøm et gammelt hus uten innlagt vann og strøm, en barneflokk på ti i en idyll av markblomster og geitekillinger. Jeg kan saktens le av mitt barnlige jeg, men samtidig er jeg litt sjalu på den jeg en gang var. Tenk at jeg en gang hadde tro på at det fantes et liv som i Bakkebygrenda, et liv hvor jeg nynnende på noen gamle folketoner vasker opp i en sinkbalje, i vann jeg har hentet i brønnen og kokt opp på vedovnen. Gjennom kjøkkenvinduet ser jeg små gutter og jenter som springer i det høye gresset. Jeg kan tydelig høre latteren deres, de ler nesten alltid. Solstrålene spiller gjennom håret deres. Og inn kommer en vakker, solbrun mann i sine hjemmesydde vadmelsbukser, fulgt av ivrige små hjelpere som legger ny ved i korga ved ovnen.

Jeg tenkte ikke på at jentenes forklekjoler blir skitne, at guttene slår hverandre med sine bysser og stjeler hverandres mysser. Jeg tenkte ikke på at mørkredde barn skal følges ut til utedoen kalde høstkevelder, og at med ti barn er det garantert at til enhver tid er det minst en som har diare, feber eller kolikk. Og mens du vasker madrasser og sengetøy fordi lille Esekiel har tisset i senga, er det ganske sikkert at Agnes er blitt smittet av spysyka på skolen og vips der har du et sengetøy til som må vaskes, for hånd, i det vannet du henter i brønnen, som du koker på ovnen, i sinkbaljen som står i det kalde kjøkkenet. Og Edvard som gjerne blør neseblod når han får for lite søvn, noe som lett skjer i gamle hus med papirtynne vegger hvor ti barn bytter på skarlagensfeber og vannkopper, han lar blodet renne over den nystrøkne linskjorta og lener seg gråtende inntil mor. Samtidig tar tvillingene Iris og Ester tak i hver sin av Astrid sine lange fletter. Og Emelankton har klatret ned i utedoen igjen, og hvem skal hente han opp igjen når mor er opptatt med lille Marton, for Marton gråter så hjerteskjærende i vogga?

Og hvor er far i dette kaoset vil du naturligvis spørre, i vår likestilte tidsalder. Han er ute i skogen og feller trær så klart, han hogger ved, han slår med ljå det høye gresset barna nettopp brukte til å gjemme seg i når de ikke ville inn til middag, han reparer utedoen, han slakter høner, han tørker svetten mens han stirrer bittert utover potetåkeren og angrer på at han i sin første forelskelsesrus lot  seg rive med av kjærestenes romantiske drømmerier. Alt han noen gang ønsket seg var en enkel leilighet i byen med en el-gitar og en liten familie han kunne ta med på kafe på lørdagen. Og hvor er Sivert og Anna, de to eldste, de som kanskje kunne vært litt til hjelp inni huset? De er ute de og. I et hjem med metervis av grønn snue går selv tenåringer frivillig ut i friluft. Å  gjete sauer er det reneste spa for dem. De er alltid ute. Hvis de da ikke er så heldige å ha en kamerat med innlagt strøm og playstation.



Husets datter hadde ikke på seg forklekjole og blonder
da hun plukket denne, men buketten ble like fin for det.
Villtulipanene du ser et snev av vokser i et hav av
en blomstereng ikke langt herfra. Engkarsen kan du plukke i
vår hage annenhvert år, det er de årene jeg bestemmer
når plenen skal klippes. Og ja, jeg innrømmer at jeg trenger
et fotokurs.

Så hvorfor henfaller jeg akkurat nå til grublerier over tidligere drømmerier, i mitt lite romantiske hus hvor du i hver etasje kan finne tydelige tegn på vår moderne tidsalder? Fordi vi noen dager her i vår hadde seks barn i huset, det myldret av nydelige små mennesker med morsomme kommentarer og artige påfunn, akkurat slik jeg drømte om den gangen jeg trodde livet var en eneste lang juletrefest i et maleri av Carl Larssson. Så tror dere jeg stod her med brøddeigen i trauet med alle ungene rundt meg, med mel i håret mens vinden blafret i blondegardinene? Tror dere vi lo oss av gårde til blomsterengen med hver vår korg på armen?



Nei. Jeg gjorde noe jeg knapt har gjort før i mitt liv. Jeg kjøpte papptallerker og plastikkskåler og fikk kjeft av min sønn fordi det er veldig lite miljøvennlig. Jeg vurderte pizza grandiosa, men stanset meg selv i siste øyeblikk. Vi så på tv og spilte wii og dataspill. Men markblomster på bordet, det hadde vi.