Hvit jul



 
Vi mennesker er noen snåle folk. Vi drømmer alltid om en hvit jul. Men når den hvite jula kommer får vi fullstendig panikk. Det har vært noen lykkelige stunder her sørvest de siste årene, skøyteis på Stokkavannet, skiløype på golfbanen og julekortstemning i hagen. For oss uten hytte i fjellet har det vært en drøm, vi har fått mulighet til å gi våre barn ski på beina og kjelkekjøring rett utenfor stuedøra. Så kunne vi legge den dårlige samvittigheten på hylla og slippe å reise til Sirdalen.

Men så er det sånn at det er litt synd på oss likevel, for vi kommer ikke fram med bilen når ungene skal til reguleringstannlegen, og vi må vente nærmere en time på busssen når vi skal til den veldig viktige jobben vår. Hvorfor kan ikke snøen komme kun i akebakken, eller hvorfor kan den ikke komme bare akkurat når jeg har fri? Vi har det ikke lett i dette kalde landet her i nord. Jeg kjente det skammelig nok da jeg ventet på bussen den magiske trippeldatoen da snøen lavet ned, og bussen ikke kom, jeg kjente jeg ble stresset, hva med arrangementet på jobben den dagen, jeg hadde så mye å gjøre. Men etter hvert tok hjertet tak over fornuften og jeg sluttet å vente, jeg bare stod der, lot jobb være jobb og nøt julekortstemningen. Til slutt kom bussen, og verdens hyggeligste bussjåfør smilte, tilsynlatende helt uanfektet av det som måtte være en veldig stressende dag på jobben. Kanskje han gledet seg på barna sine vegne, barna som skulle få bygge snømann i friminuttet og renne i bakken etter skolen?

Og nå kommer jeg til poenget, det er noen som har skjønt det, det er de som enda ikke er blitt voksne, de som greier å leve i nuet og glede seg over det helt spesielle med snø som noen få av oss i verden er så heldige å få nyte en sjelden gang, det er barna som gledet seg forunderlig over at tenkt at det ble snø akkurat til første desember, akkurat til advent. I går stod jeg med en arm rundt hvert av mine barn, de stirret triste ut av vinduet på regndråpene som truet med å ødelegge akebakken, det dryppet fra vannrenna ned på den fine snøhula, den største vi har hatt i vår hage noen gang, snøhula som skulle brukes til et krypinn med kakao og varme tepper, hva ville skje med den nå? Vi voksne som selvfølgelig ikke kan dy oss fra å planlegge, vi glemmer øyeblikket, vi må jo sjekke yr.no, vi visste at regnet ville komme, men det visste ikke ungene, og nå var det slutt på idyllen. Fremdeles ligger det noe snø ute, jeg krysser fingrene for flere glitrende hvite dager i vinter, dager så hvite at vi nesten ikke kommer fram til postkassen.

http://www.youtube.com/watch?v=GJSUT8Inl14

For all vår fremtids skyld!

Det er en av disse sjeldne, gode sommerdagene. Nevøer og nieser, tremenninger, søskenbarn og flere generasjoner, norsk natur, skog og vann, alle på rad og rekke på en landevei, blåbær og bingebær, en makrell på kroken. Og selvfølgelig bad, bad i sjøen som er altfor kald, egentlig for kald til å bade i. Slik er det i dette nydelige lykkelandet som har alt bortsett fra gode temperaturer. Vi har ikke med badetøy, det gjør ikke noe. Min datter som er for blyg til å bade i bare trusa vil bade i kjolen, jeg sier flott, det er lurt å øve seg i å svømme med klær på. Faller du noen gang i sjøen er det gjerne med klærne på. Jeg sier faller. Jeg vet ikke at nettopp nå skal ungdommer et annet sted i landet redde livet kanskje nettopp fordi de er gode svømmere, sterke nok til å holde seg flytende, ikke fordi de faller, men fordi de flykter.
På vei tilbake til hytta kommer jeg på en sang jeg ikke har sunget på lenge, med en liten barnehånd i min synger jeg:

http://www.youtube.com/watch?v=CILuAzZABFI

Denne sangen passer så fint nettopp nå. For fremdeles vet jeg ingenting om sommeridyllen som er forvandlet til et helvete, jeg vil heller ikke vite om det. Jeg vil ikke vite at Norge er blitt en del av verden, en verden hvor forskrudde fundementalister opphøyer seg selv til riddere med rett til å stjele andres liv. Men i bilen på vei hjem, uten barn i baksetet, er jeg nødt til å ta nyhetene innover meg. Jeg skjønner at tallene på døde vil stige, og jeg skjønner at for mange engasjerte, idealistiske ungdommer ble ondskap det siste de så i sitt altfor korte liv.

Få dager senere skaper det norske folket historie, de skaper historie med å samles i tusentall over hele landet for å gjengjelde hat med kjærlighet og samhold. Bare i min hjemby er det syttifem tusen mennesker i sentrum, og jeg er der ikke. Når det norske folket samles i sorg, da er jeg på vei med familien til nok en hytte. Selvfølgelig er det ikke fordi jeg ikke bryr meg. Det er nesten som i transe familien drar på hyttetur som planlagt. Vi fisker makrell fra brygga, og jeg plukker bøtter med blåbær, det er en uke med norsk sommer. En helt uvanlig norsk sommer. For når jeg står opp klokka syv hver morgen, til en himmel uten gløtt av sol, er det ikke for å ha litt tid for meg selv og nyte livet i fred og ro, slik det pleier å være, det er for å se nyheter, det er for å kunne gråte i fred. Og senere på dagen, når hele familien er i gang, er det hverken "Blåbærturen" av Alf Prøysen eller sommerviser fra Astrids Lindgrens verden som akkompangerer bærplukking og fisketurer. Det er en sang som kverner oss, det er bare en sang jeg synger:

http://www.youtube.com/watch?v=O7XuMmM7wHM&feature=related

Det er et år siden nå, og det er nesten et år siden jeg begynte å skrive dette, men jeg fikk det aldri til. Min skriveevne begrenser seg til hylleblomstsaft, peoner i knopp og lykkelige barn. Denne teksten hadde jeg for lengst gitt opp, men den lå lagret, og så begynte jeg å tenke. Som mange andre har jeg tenkt mye etter 22. juli 2011, men har jeg gjort noe mer enn å tenke? Har jeg blitt et bedre menneske? Det sørgelige er at jeg tror ikke det. Det hjelper ingen av verdens barn i krig og fattigdom at jeg fremdeles synger "...finnes her nød og sult skyldes det svik...", at "...krig er forakt for liv, fred er å skape..." Og akkurat dette var det jeg skulle skrive om da jeg ga opp teksten i fjor sommer, jeg ville ikke bli en som tok del i en landesorg for så å gå videre som om verden er et lykkelig sted. Så er det kanskje det jeg har gjort. Fremdeles kan jeg kjenne et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke deltok på de massive markeringene etter den grusomme terroren som rammet Oslo og Utøya. Samtidig tenker jeg at oppmøtet var allerede så formidabelt. Det var ikke behov for meg der. Men i verden, i landet og i nabolaget er det behov for oss alle. Og jeg lover, det er på tide jeg lærer av alle dem som allerede er blitt bedre mennesker, takk alle ildsjeler som demonstrerer mot regimer med tortur og fengsling uten lov og dom, takk dere som ser romfolk som enkeltmennesker og husker ordene solidaritet og samhold fra i fjor, takk til dere som drar ut i verden med fare for eget liv for å behandle krigsofre, og takk til dere som inviterer den ensomme naboen på en kopp kaffe! I året som kommer skal jeg gjøre mer enn å synge.

Vidunderlige nye verden!

Jeg hadde lenge ikke noe til overs for nymotens påfunn. I min barndom fikk jeg være med min mor på skolemøtet i Rogaland hvert år. Der var det utstilt en slags pceer vi kunne prøve. Jeg nektet alltid. Min mann påstår at da vi traff hverandre for atten år siden var jeg fremdeles like iherdig, jeg påsto at jeg aldri skulle eie hverken pc eller telefon. Jeg nekter selvfølgelig for det i dag. Det jeg innrømmer er at det gikk lang tid før jeg skaffet meg mobil, og da var det mest fordi jeg ikke orket å stå imot presset lenger fra min galante ektemann. Nå er det naturligvis lenge siden jeg har oppdaget den vidunderlige nye verdens finesser, og av alle innretninger er pceen den jeg liker best. Men jeg innrømmer, jeg som helst skulle ha den enkleste av mobiler, ønsker meg nå en med skikkelig kamera, og kankje et skikkelig bra kamera i tillegg. For når du går på tur med ungene til vannet, og solen speiler seg i trærne, eller du havner inni et lysegrønt spill av sol i skyggen av trær på vei til bussen en morgen, da hadde det vært kjekt å kunne fange øyeblikket på en skikkelig måte!

Ett år eldre...

Det er mye fint med å fylle året. For eksempel kan en få huset fullt av blomster, hvis en er så lur som meg at en inviterer masse gjester. Eller en kan proppe seg med vin, sjokolade, kaker og chips uten å tenke på bikinilinjen eller BMI. Det beste er naturligvis å invitere mange småbarnsfamilier, mødre og fedre som knapt får tid til å ta en bit av sitt eget kakestykke fordi de må følge opp barna som plasserer syltetøy på hodet og så står opp ned i sofaen og dermed ramler oppi en rykende varm tekopp. Det fine med det er at jeg selv kan lene meg tilbake og nyte livet med halvstore barn. Hvis jeg ikke ser dem på ti minutter kan jeg regne med at det ikke er videre sannsynlig at de har kastet jordbærene oppi do for så å ta dem opp og spise dem. Jeg kan regne med at de sitter i en krok og leser Donald, eller dingler i hengekøya med en venninne og diskuterer hvem som er best av Selena Gomez og Hannah Montana.

Men så er det ikke alt som er bra med å fylle året. Det verste er naturligvis at en blir eldre. Det er ugjenkallelig og et skår i gleden hver eneste gebursdagsfeiring. Min mormor sa en gang noe som gjorde inntrykk:
- De sier at hver alder har sin sjarm, men jeg kan ikke si det er mye sjarm med å være gammel.

Jeg syntes det var brutalt sagt. Jeg forventet på en måte at gamle folk skulle være lykkelige, fulle av livsvisdom og forsont med sin giktiske kropp og skrantende helse. Men ærlig talt, hvem vil ikke heller være ung og spretten, lett i kroppen og med livet foran seg?

Så vidt jeg vet begynner forfallet rundt de tjuefem. Jeg trengte ikke vente mange år før det ble brutalt merkbart. Merket ikke så mye med en gang, men så løsnet prosessen med et kanonskudd da jeg ble gravid med påfølgende barn og våkenetter. Jeg husker det på en måte som om kroppen ble slått med en hammer, leddene, hudfoldene ble trykket nedover med et trylleslag. I løpet av få måneder ble jeg forvandlet fra en ungdom til en kryssklipping av en syttiåring og en zombie. Senere har det til alt hell gått litt mer gradvis, men jeg kjenner etter og følger med på hvert minste tegn til aldring, selv om jeg har lovet meg selv å glemme at årene går. Her i vår var jeg ute og gikk med en yngre kollega. Vi traff et skolebarn jeg kjenner som lurte på om jeg var ute med dattera mi. Det er alltid like brutalt, for jeg synes jo selv jeg fremdeles er cirka tjue eller rundt der, selv om jeg vet at jeg faktisk kunne vært mor til en tjueåring.

En gang leste jeg en engelsk krim, husker ikke hvilken, men det er noe jeg husker godt: En eldre dame blir forfulgt og forventer å bli drept. Hun tenker at det er kanskje ikke så farlig, hun er jo så gammel, det er bare en ting, hun kan ikke tenke seg å dø uten å oppleve våren i England en gang til. Dette tenker jeg på hver vår når alt ute er lysegrønt, når bjørka spretter og hvitveisen blomstrer. Om du lever til du blir nitti er det likevel for få vårer i livet. Og mens melankolien og alderen tar meg, passer jeg på å nyte sommeren når våren er forbi for denne gangen. Jeg stirrer intenst på peonene som er på hell, jeg nyter teen min som en av livets goder, jeg klipper plenen og trekker inn duften av nyslått gras. Det er ikke så aller verst å bli ett år eldre hver sommer likevel!