Bilen er i veien

Fra jeg var ganske liten samlet jeg på jakkemerker. I dag sier folk buttons, noe jeg synes er latterlig engelsk. Derfor sier jeg jakkemerker fremdeles, akkurat som jeg sier franske istedenfor chips eller den vakrere varianten potetgull. Kan jo fortsette i det uendelige og fortelle om at en gang i verden visste folk hva en skyggelue er for noe, men det skal jeg ikke si mer om. For det var jakkemerker jeg skulle skrive om. Eller egentlig biler. For nemlig, jeg samlet på jakkemerker helt til jakken ble så tung at jeg ble nødt til å henge den fra meg en gang i slutten av tenårene. Og sammen med de andre jakkemerkene henger også de to aller første jeg fikk: "Bilen er i veien" og "Bilfrie byøyer".

Hvis du nå tror jeg skal rakke ned på din lykke ved å kjøre bil og fortelle deg hvor vidunderlig enkelt det er å ikke kjøre bil, da kan du ta det helt med ro. Jeg av alle forstår hvorfor folk velger ti minutter i bil framfor en time i buss, der du må bytte midtveis, og toåringene dine går ut før deg, og andre passasjerer presser seg foran deg slik at de toåringene som ikke akkurat er helt tamme blir stående alene ute i gata.

Neida. Jeg skal ikke si noe om deg i det hele tatt. Jeg skal fortelle om min barndom. Jeg var nemlig den lykkelige eier av en barndom nesten uten biler. Jeg vokste opp på en øy uten bru. Der var det stille. Ferja til byen gikk en gang i timen. Vi kjempet mot bru og tapte. Resignerte flyttet vi til byen hvor jeg tapte kampen mot bil i familien. På tross av kampene, jeg kunne ikke skrevet noe seks binds verk om min kamp, min barndoms dal var så grønn at det er ikke noen klisje engang. Kanskje kunne jeg drøyd traumene til en novelle, som den gangen jeg tisset på meg av redsel på grunn av en edderkopp i senga, eller den utrolig nifse historien om da nabogutten og jeg stjal gelepulver i boden vår. Men det var ikke gelepulver jeg skulle skrive om heller, det var biler.

Jeg har aldri lært meg å like biler. Da jeg som attenåring valgte å ikke ta lappen var det av pur latskap. Selvfølgelig hadde jeg et image som miljøbevisst ungdom, men jeg hadde også en annen agenda. Jeg har aldri vært spesielt fysisk aktiv. Da jeg som liten sprang fra moren min en kveld jeg ikke ville hjem var det en annen jente som sa: "Oi, kan hu springa". Sannheten er at hvis jeg hadde tatt lappen som attenåring, noe som skremmende nok nærmer seg tjue år siden, hadde jeg garantert også vært tjue kilo tyngre med en lungekapasitet som en nittiåring.

Og det er her jeg kommer til det som jeg vil påstå er det vidunderlig enkle med å ikke kjøre bil, vel og merke hvis du er et bedagelig anlagt vesen,  men likevel ønsker å holde ditt skrøpelige legeme litt i bevegelse. Uten lappen har du ikke noe valg, du er nødt til å utsette kroppen for et minimum av aktivitet. Folk som våkner søndag morgen og tenker at nå skal det bli godt med noen mil på ski, de kan overse dette rådet.

Og bry dere for all del ikke om Elvis som har sneket seg inn mellom antibilmerkene. Riktignok er han kongen av rocknroll, men noen livsstilsguru ble han vel aldri.